Skribent for Rana No, Kristin Stray Slørdahl. Foto: Roger Marthinsen

All you need is good nettilgang!

Av Kristin Stray Slørdahl
07.10.2018 11:00 - OPPDATERT 07.10.2018 17:02

KRONIKKEN: Kristin Stray Slørdahl skriver om de nylig innførte nettbrettene i helgekronikken.

For cirka ett år siden skrev jeg et eventyr i Rana No om en kommune sør for Polarsirkelen og nord for Mosjøen som skulle redde alle elevene fra en kommende digital katastrofe ved å trylle frem læringsbrett til alle sammen. Eventyret er for så vidt ikke slutt enda, men nå må vel snart prinsen komme på sin hvite hest for å redde prinsessa, Askeladden for å kappete med trollet eller Veslefrikk med fela si. Det eneste som er sikkert er at sola har skint på trollet og at det nå har blitt til stein.

Leder for oppvekst- og kulturutvalget, Nils Notler, stilte tirsdag denne uken spørsmål knyttet til nettkapasiteten på skolene i kommunen. Han «synes synd i lærerne som står og skal undervise på nye verktøy med et nett som ikke fungerer». 

At nettet ikke fungerer er bare toppen av et isfjell som Rana kommune stadig rykker
nærmere, mens politikerne bare skrur opp volumet på strykeorkesteret på dekk og håper at ingen legger merke til at de er på kollisjonskurs og at det er for få livbåter. Mulig de kommer til å trenge disse livbåtene selv, for å få ro når valg 2019 sparkes i gang.

Det er ikke synd på lærerne fordi nettet ikke fungerer. Det er synd på lærerne fordi de må være forsøkskaniner for et av storkongens krumspring for å få goodwill fra kommunens innbyggere. Det er synd på dem fordi de ikke har fått tilstrekkelig opplæring i forkant av forsøket, bare beskjed om å «ta den med hjem og trykke på den for å finne ut hvordan den fungerer». Når de blir et nytt læremiddel blir introdusert uten godt nok forarbeid med tanken om at det bare ordner seg, er det ikke ustabilt nett som er problemet. Det er større enn som så.

Det er også synd på lærerne fordi de får beskjed om at de ikke får beholde pcene sine etter nyttår. Nå skal alt foregå på nettbrett. For det er fremtiden. Og ikke bare det, det er også et «kjempesteg inn i den digitale tidsalderen», som kommunaldirektøren for oppvekst og kultur uttalte, da gladnyheten ble sluppet. Men selv om Tyrihans fikk kongsdattera til å le, så er det få lærere som ler av sin nye tilværelse som nettbrettbrukere. Det er ikke synd på dem fordi de må bruke læringsbrett i undervisningen. Men det er synd at kommunen velger å gjøre det
i ekspressfart og ta fra dem et verktøy som fungerer.

Og når vi, foreldrene, kommer på foreldremøter med tusen spørsmål om nyinvesteringen og møter lærere som ikke vet hva de skal svare når de blir spurt om hvordan de skal bruke dem i undervisningen, da er det faktisk synd på dem. Ikke fordi de har dårlig nett. Men fordi de har fått en oppgave uten tydelig arbeidsinstruks.

Noen må ha sovet på ei ert i timen, og på spørsmålet fra Notler svarte IKT-sjef i Rana
kommune at det er en «kompleks problemstilling», at det «ikke fungerer optimalt», at det «ikke er ideelt» og at det «setter elever og lærere i en vanskelig situasjon».

Det mest «komplekse» med denne problemstillingen er at den har fått for lite kompleks behandling. Noen få måneders testtid på ei av skolene i kommunen er for lite før man setter i gang med full nettbrettbruk. Det er for dårlig planlagt og for lite forankret hos lærerne før det er tatt inn i klasserommet. At ikke nettet kom til å «fungere optimalt» kunne enhver lærer ha fortalt i forkant, uten å ha evnene til verken Lili Bendris eller Snåsamannen. Det er absolutt ikke «ideelt» at det kun finnes ett klassesett med tastatur på skolen. Alle som har prøvd å skrive en sammenhengende tekst med pekefingrene på skjerm, vet at dette ikke er en spesielt enkel oppgave. Ja, det setter elever og lærere i en vanskelig situasjon!

Poenget mitt er at det ikke er synd på lærerne fordi de har dårlig nett. De har hatt uteskole en vinterdag før. De står daglig i fulle klasserom med mangeogtyve elever og underviser med hele seg. Ære være grunnskolelærerne. De er vant med ustabilt nett og ustabile arbeidsforhold. De er også vant med å ikke bli hørt, og de nikker og smiler når de får beskjed om at de må bruke av fritida si til å snarest mulig skaffe seg digital kompetanse nok til å kunne videreformidle den til våre små.

Men det er også bittelitt synd på oss foreldre. Jeg angrer jevnlig for at jeg i det hele tatt
skrev under på at min andreklassing skulle få ta læringsbrettet med seg hjem fra skolen. Jeg pakker vannflasker inn i doble plastposer (sorry miljøet!) og krysser fingrene for at han husker å lukke sekken når han går hjem i regnvær. Noe det har vært så godt som daglig i hele september.

Nå er det for tidlig å studere hvorvidt mine barns digitale kompetanse har økt siden de fikk tatt dette «kjempesteget inn i den digitale tidsalderen». Irritasjonen på hjemmebane har i hvert fall økt. For nå kommer jeg daglig hjem fra jobb til tre gutter som sitter bak hver sin iPad og ser på videoer på YouTube og spiller irriterende spill. Og selvfølgelig er det opp til meg å kontrollere mine egne barns skjermbruk, men det var langt lettere den gang den eneste iPaden i huset var min manns, og den kunne legges bort mens vi var på jobb. Jeg har forholdsvis god kustus i eget hjem, men kampen mot skjermen var vanskelig nok om ikke de skulle få hver sin å regjere over.

Men for all del. Det er flust av lærerike apper å boltre seg i. Og kanskje er det annerledes i andre hjem, men mine unger går ikke først og fremst til det lærerike brøkspillet når de finner fram nettbrettet.

--------

Lyst på flere gode leseopplevelser? Her er noen tidligere Kristin Stray Slørdahl-kronikker!

Det må da for faen gå an å bli enige uten å sitte og ruge på en masse nedarva følelser

 

Jeg er lei av å bo i en kommune som prater med to tunger og bruker store ord om åpne, gode prosesser

 

Du kjenner ikke at tynnstrømpebuksa blir våt, at serveringsbrettet får flere bulker enn det kan tåle, eller at sminken renner

 

Hemmeligheten min er at jeg ikke drikker. I smug.

 

Jeg er feminist og kvinne, og vil på selveste 8. mars begrunne det med 10 grunner til at jeg gjerne skulle vært født som mann

 

Etterpå ligger jeg i fosterstilling i dusjen og rugger. Miljøet hater meg. Jeg hater meg selv

 

De færreste vet hva de vil bli når de er 16 år, og tre år på idrettsfag har ikke stoppet noen fra å bli politi, lærere eller leger

 

Kanskje må vi tilbake til å tenke som bestemor, som stoppa sokkene i stedet for å kjøpe nye

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.