«Pesta i trappa» av Theodor Kittelsen (utsnitt).

Analyse: Svartedauden er ikke tilbake, men korona-viruset er kommet for å bli

Skrevet av anders skyrud danielsen
21.03.2020 11:00

– Mange er redde, og for mange blir frykten i seg sjøl en sjukdom. Da er det siste vi trenger panikk.


Anders Skyrud Danielsen er utdannet folkehelseviter og epidemiolog fra Universitetet i Oslo, med en mastergrad i internasjonal folkehelse. Han er i det daglige forskningsassistent ved Kreftregisteret og understreker at han ikke er ekspert på pandemier.



På tirsdagens Debatten valgte NRK å levere litt av et skremmeskudd. Legen og forskeren Gunhild Alvik Nyborg fortalte gjentatte ganger at vi ikke har kontroll, og at covid-19 er mer som pest enn influensa.

Men pest er en bakteriesjukdom med en dødelighet på 30 til 100 prosent uten behandling, som utslettet en tredjedel av befolkingen her til lands.

Influensa er en virussjukdom som infiserer luftveiene og har ført til den mest dødelige pandemien siden industrialiseringa, som smittet omtrent en tredjedel av befolkninga og tok livet av omtrent en prosent av befolkninga her hjemme. Covid-19 er riktignok ikke influensa, men det er i alle fall fall ikke svartedauden.


Vi vet ennå ikke andelen som er smittet

Hovedpoenget i tv-debatten var at norske myndigheter burde forsøke å stanse viruset, og ikke bare bremse spredningen av det. Jeg skal komme tilbake til dette hovedpoenget, men vi må først se grundigere på resonnementet.

Norge ble fremstilt som om vi vil komme i samme situasjon som Italia. Dette stemmer etter all sannsynlighet ikke. Italia oppdaget epidemien først når de begynte få pasienter med behov for intensivbehandling, mens Norge oppdaget tidlig at vi var rammet og var lenge i stand til å isolere personene hjemme og spore opp kontakter for å sette dem i karantene.

Videre sa Nyborg at Oslo er det stedet i verden der antallet smittede øker raskest. Det kan virke slik siden Norge tester veldig mange, og mange som hadde vært på skiferie kom hjem fra områder med vedvarende smitte. Men, for øyeblikket er det ikke mulig å sammenligne tilfellene i land.

Vi vet rett og slett for lite, det er ikke mulig å teste alle vi ønsker med dagens kapasitet, og behovet for å prioritere ressursene på behandling er stort.

Norge tester nå like stor andel av befolkningen som Sør-Korea. Kriteriene for å bli testet har blitt strengere, men samtidig oppfyller langt flere disse kriteriene. Vi ligger fjerdeplass i verden i hvis vi måler andelen av befolkninga som testes – omtrent like mange som Sør-Korea. Av de vi tester får omtrent 10 prosent positivt svar.

Hvis man tester, så identifiseres smittetilfeller, og derfor vil også Norge ligge høyt i antall smittede. Likevel vet vi ikke hvor stor andel av befolkninga som er bærere av viruset uten symptomer og hvor mye de smitter andre.

Vi vil trolig ikke få vite hvor mange slike tilfeller som finnes før vi kan ta blodprøver av et representativt utvalg som har vært eksponert for smitte. Dette kalles seroprevalensmålinger.

Uten en slik seroprevalens blir alle sammenligninger mellom land meningsløse. Eksempelvis er tall på dødeligheten fra Italia svært misvisende, all den tid vi vet at Italia kun har testa en liten andel av de mulig smitta og har en eldre befolkning. Dødelighetstallet på 20 prosent i Wuhan, som ble nevnt på Debatten, klarer jeg ikke gjenfinne noe stedet, og det er det hittil mest ekstreme estimatet jeg har hørt. På dette grunnlaget blir det også spesielt å høre at de norske dødelighetsestimatene skulle være underestimerte.

Det er feil å si at kurven for nye tilfeller i Norge stiger bratt, når antall nytilfeller er stabilt eller faller. Disse tallene er vanskelige å tolke med tanke på de store mørketallene.

Vi bør nå gå over til å telle mer robuste indikatorer som antall innleggelser og antall døde.

På grunn av sjukdommens inkubasjonstid, som i gjennomsnitt er 5 dager, så er det først i skrivende stund vi begynner å se effekten av de strenge tiltakene regjeringa satte i verk i forrige uke. Det er derfor for tidlig å konkludere med at tiltakene ikke er tilstrekkelige for å flate ut kurven nok slik at helsevesenet kan holde tritt.


Viruset er kommet for å bli

Det er nettopp dette med å flate ut kurven som jeg opplever at Nyborg er mest uenig i. Hun mener at vi ikke burde forsøke å bremse viruset, men heller stanse det.

Vi har tidligere stanset to utbrudd av koronavirus før de ble til pandemier, nemlig MERS og SARS. Hva er forskjellig denne gangen?

Svaret ligger nettopp i ordet «pandemi», som WHO erklærte Covid-19 for å være. Viruset er nå overalt. Det er ikke mulig å se for seg en verden uten Covid-19, den eneste mulige løsningen er sameksistens.

Viruset vil fare gjennom befolkninga og føre til både alvorlig sjukdom og dødsfall, med mindre man setter inn tiltak slik Norge nå har gjort. Viruset vil fortsette å skape den typiske epidemikurven i antall tilfeller, helt til befolkninga når et tilstrekkelig nivå av immunitet.

Da er viruset blitt endemisk, noe som betyr det at det blir permanent tilstedeværende i en eller annen form. Slik er i alle fall teorien, og den gjelder like mye for Kina som for Norge.

Det betyr at når noen sier at Kina har stanset sin epidemi, så er det kategorisk feil, ettersom kinesere alltid vil kunne ta med viruset tilbake fra sine reiser. Da vil de måtte låse ned hele byer på nytt.

 Slik vil de måtte holde på til en eventuell vaksine kommer.


Kina har ikke løsningen ennå

En nylig rapport fra forskere ved Imperial College i Storbritannia  – som også ble trukket fram på Debatten – foreslår nettopp en sånn strategi, altså å periodevis låse ned Storbritannia hver gang det er tilløp til en epidemi på ubestemt tid.

De sier at man ikke kan kontrollere epidemien ved å «flate ut kurven», men at man må stanse viruset på nytt og på nytt og på nytt. Rapporten baserer seg på flere antakelser, som at kun 50 prosent av briter vil overholde karantenebestemmelser i et bremsescenario, mens 100 prosent av britene vil overholde dem i et stansescenario. Rapporten, og erfaringene fra Kina, har uansett blitt brukt som bevis på at det er mulig å stanse viruset. Det er kanskje mulig å få til lokalt, men Kina har ikke løst problemet nå.

Kina har i tillegg bestemt seg for å påføre befolkninga si store ulemper som vi ikke aner folkehelsekonsekvensene av mens de venter på en vaksine. Vaksinen er trolig mellom ett og to år unna. Det handler dermed ikke om å bare vente til viruset er borte om 14 dager slik Nyborg sa på Debatten.

Hvor mye veier tap av livskvalitet?
Dette illustrere noe helt sentralt som gjelder helsesystemer: en må jevnlig foreta et valg mellom onder. I mitt eget fag, folkehelse, gjøres dette gjennom målestokker som «tap av livskvalitetsjusterte leveår». I klartekst er dette en måte å forsøke å regne seg fram til om det er verdt å redde en gruppe svært gamle og syke mennesker hvis det krever at vi ofrer all livskvaliteten til resten av befolkninga. Et deprimerende relevant spørsmål i møte med pandemier som Covid-19.

NRK-programleder Fredrik Solvang spurte om slike dilemmaer ikke er umoralske, og det kan de selvsagt være. Derfor har vi heldigvis et eget fag som heter medisinsk etikk.

Prioriteringer er ikke umoralske i seg sjøl, men nødvendige. Spørsmålet blir hvor stor unntakstilstand vi kan akseptere før den indirekte skaden av viruset blir større enn den direkte skaden av viruset.

Eller for å snu på det: hvor mange døde kan vi akseptere hvis alternativet er å ruinere økonomien og legge samfunnet i stabilt sideleie? Det er brutale spørsmål, men i medisinfaget og epidemiologien er de helt nødvendige å diskutere.

Denne problemstillingen ble svært tydelig i Storbritannia, der regjeringen ble kritisert for å ikke bremse kraftig nok. Plutselig ble det moralske valget svært tydelig, og kravene om handling vokste.

Mange er redde, og for mange blir frykten i seg sjøl en sjukdom. Da er det siste vi trenger panikk.

Nå burde alle leger finne fram den viktigste av sine faglige kvaliteter, nemlig empatien. Det er en vanskelig tid vi har foran oss. Dersom Nyborg har estimert andre tall, må hun publisere dem på en forhåndspubliseringsserver slik andre forskere gjør nå, og sånn at vi har mulighet til å vurdere dem. Så får vi i mellomtida takke for at vi har ett av verdens aller beste infeksjonsepidemiologiske fagmiljøer, og vente på den neste risikovurderingen.

I motsetning til alle baksetesjåførene de siste dagene er nemlig Folkehelseinstituttet systematiske i sin bruk av forskning og åpne om sine analyser.

Nesten alt er fortsatt usikkert når det gjelder Covid-19. Derfor har det vært lurt av norske myndigheter å følge WHOs anbefalinger, og handle raskt og effektivt slik de gjør nå. Både pest og influensa har ført til rystende pandemier i landet vårt, og dette er ikke en øvelse, dette er ramme alvor. Likevel fører det til mer skade enn nytte å påstå at svartedauden er tilbake i landet vårt.

Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her! 

Teksten er et eksternt bidrag – artikkelforfatteren er ikke en del av Filter Nyheters redaksjon.