Skribent for Rana No, Line Ellingsen.

"At stadig flere velger å gå bort fra medier de betaler for, er negativt for demokratiet"

Av Line Ellingsen
11.03.2018 19:00 - OPPDATERT 12.03.2018 13:37

Samfunnskontrakten

Midt i april arrangerer Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) konferansen hvis formål er «å inspirere til undersøkende journalistikk i norske medier». Der deltar de beste gravende journalister i Norge, og de mediene som ligger i front, deltar med sine viktigste bidrag. Selv om den årlige feiringa viser at det fremdeles er liv i det gamle idealet om en fri og uavhengig presse, er det tegn i tiden som gir grunn til bekymring. Som samfunn må vi ta ivare de viktige funksjonene media har. Det krever årvåkenhet, og folk som krever kvalitet av sine medier. Samtidig må leserne se sin besøkelsestid og være villig til å betale for nyheter. Ellers er konturene et samfunn vi ikke ønsker, der falske nyheter, klikknyheter og bildejournalistikk det beste vi har i sikte.

Medienes rolle og funksjon i samfunnet har mange merkelapper, alt etter hva man ønsker å belyse. I mange sammenhenger er det medienes makt som problematiseres, blant annet fordi redaktøren har ansvar for å velge ut og velge bort stoff – og i denne prosessen ligger et enormt samfunnsansvar, basert på tillit. Media har definisjonsmakt gjennom å bestemme hva de skal belyse, og på hvilken måte saken belyses. Pressens egen vær-varsom-plakat formulerer denne balansekunsten på følgende måte: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle».

Arenafunksjonen er en av samfunnsrollene og vil si at «mediene skal sikre plass for og aktivt medvirke til debatt om viktige samfunnsspørsmål». Noen ganger kan deler av opinionen som er uenig i sak, beskylde enkelte medier om å vinkle en sak fra én side. Når kritiske spørsmål over tid i enkelte saker ikke lenger stilles, svekkes medienes tillit. Senest 22. februar kunne vi lese Christian Torset, fylkesstyremedlem i Nordland SV i Ranano. Han viser konkret til hvordan Nordlys fremstår «som reinhekla Tromsøhooligans» og nevner PCI-saken, trusselsaken mot M. Telle og framstillinga av sammenslåing av Troms og Finnmark som tre eksempler der Nordlys er helt partisk i sin framstilling, og der debatten foregår utenfor avisens regi og tilrettelegging.

Lignende eksempler har vi sett gjennom Ranas egen lokalavis. Tre områder der avisa har dekket sakene dels partisk er sykehussaken, flyplass-saken og skolesaken. I de to førstnevnte sakene har lokalavisa i Rana vært ledende i å tegne et konfliktlandskap der karakteristikker som: «Alle vefsningers Løvdarling», «skal personlig tuppe dæm i ræva», «støtthjulforeningen klapp igjen brødhakka å slutt» og «sutreforeningen i Mosjøen», er kommentarer som får stå, selv om de høyner konfliktnivået mellom nabobyene. Selv tenker jeg at Rana har sterke faglige og objektive argument både for flyplass og sykehus gjennom befolkningsgrunnlag, værrapporter og politiske vedtak, og har derfor ingenting å tjene på å heve det sterke konfliktnivået på Helgeland som mediene har bidratt til å skape. Taktikken med å bygge et vi (ranværinger) mot dem (vefsninger især), har som konsekvens et indre samhold, men er svært farlig i en region som sårt trenger samhandling.

Den tredje saken, skolesaken, har skilt seg fra de to andre sakene, for konfliktlinjene har vært i selve kommunen. Igjen har det blitt tegnet sterke fiendebilder. Hele tre ganger har redaktøren mer enn antydet at grasrotopprøret ledet av Skolelista har vært skapt i en tone ranværinger ikke tidligere har sett, selv om Rana Blads eget kommentarfelt i flyplassaken vitner om noe helt annet. Og selv om Skolelista har hatt som mål å være «Jesus» i sin argumentasjonsform, har Skolelista på kommentarplass fått «ansvar for å bidra til en mer edruelig tone og språkbruk i skoledebatten».

Redaktøren har derimot ikke sett ut til å ha tatt inn over seg at eget bortvalg i skolesaken, førte debatten over til de åpne og usensurerte rommene som sosiale medier utgjør. Den arenaen kan selvsagt aldri Skolelista kontrollere. Sant nok har min facebook-feed aldri tidligere vært så full av ranværinger som har forbannet den gamle lokalavisa, på både seriøse og useriøse måter. Den grunnleggende kritikken har likevel i hovedsak gått på manglende kritisk journalistikk. Samtidig har kritikken vært rettet mot det som på folkemunne har vært kalt «den hellige treenigheten», et tilsynelatende tett forhold mellom media, politiske ledere i posisjonspartiene Ap, H og SV og den politiske administrasjonen i Rana kommune.

Sosiale medier har en slik egen form for makt. De kobler individer gjennom digitale nettverk. «Small world-effekten» er en nettverksstruktur hvor personer er lenket til grupper med venner, som igjen er lenket til andre. Slik påvirker folk i samme nettverk hverandres atferd og beslutninger. Hva som kommer opp i feeden til den enkelte, avgjøres av hva vennene leser eller ikke leser, og slik påvirkes vi av hverandre. Derfor er det slik at sosiale medier som facebook både virker demokratiserende, samtidig som det har motsatt virkning. I demokratisk retning trekkes fram enkeltindividets mulighet til å fremsette sine meninger gjennom kommentarer til nyhetene. Slik har vi blant annet sett at Rana-samfunnet har korrigert lokalmedias valg i den lange og seigliva flyplass-saken og sykehussaken, men kanskje enda viktigere har den blitt et korrektiv til bortvalget i skolesaken.

«Vaktbikkjefunksjonen» er nemlig det fundamentale samfunnsoppdraget: «Mediene skal være en fjerde statsmakt som overvåker mektige institusjoner, organisasjoner og enkeltmennesker». Fallgruven er når mediene blir «mikrofonstativ for makta». Det første er idealet, og viser hvordan media plikter å ha et kritisk søkelys mot politikere, administrasjon, næringsliv – et søkelys på sammenblanding av roller, egeninteresser og økonomisk vinning. Rollen som vaktbikkje krever ikke minst at mediene må være kritiske til seg selv. Hva mediene skriver om – fokus - er en sak, hva de ikke skriver om, eller bortvalg, sier vel så mye. I lokal sammenheng og i små og gjennomsiktige samfunn, blir begge delene lett å observere for opinionen i samfunnet, og derfor blir det fort en sterk slitasje på det tillitsbåndet som må være mellom mediene og leserne.

En aktuell sak skal ha en nyhetsverdi. Likevel er det saker som utvikler seg fra dag til dag, og er ikke media da på vakt, mister folk viktig informasjon. For det tredje samfunnsoppdraget til mediene er nettopp det: «å spre viktig informasjon». Mediene må opptre som linedansere, følge opp, være kritisk, skape debatt og samtidig ha en nyhetsverdi. Der dimensjonene i sakene som belyses er alvorlige og sentrale i samfunnet, må sakene forfølges over tid – selv om enkelte lesere helst vil beskytte seg mot saker som ikke er «gladnyheter». Nyheter som er lett å like lar dessverre konfliktsky nordmenn leve i sin egen bomullsboble.

Samtidig blir kløfta dypere mellom lesere som velger kvalitetssikra og dyptpløyende medier, ofte med betalingsmur, og de som bare leser overskrifter og får andres kommentarer – uten den forutgående analysen. At stadig flere velger å gå bort fra medier de betaler for, er negativt for demokratiet. Det koster å drive kritisk journalistikk, og skal kilder følges og ettergås, trenger redaksjonene tid og penger, i tillegg til kunnskap og vilje. Noen inntekter får mediene fra reklame, noe kommer fra en synkende pressestøtte, men abonnementsalget er særdeles viktig for at mediene skal kunne fylle sin funksjon: være en kritisk, årvåken vaktbikkje som stiller spørsmål og ikke bare refererer saker.

Derfor er det, når kjente og sterke stemmer legger ut sin frustrasjon over hvordan Rana Blad ikke stiller spørsmål til hvordan kommunen drives, selv om folket for lengst har ropt varsko, så må leserne ikke bare si opp abonnementet sitt, hvis de ikke har et annet alternativ. Det er aldri så viktig å holde seg informert som når man observerer at de styrende tar snarveier og glatter over, når folket opplever strategiske valg som kommunen vil lide for i år framover. Det er det samfunnskontrakten krever: Vi trenger kritisk journalistikk. Si aldri opp et abonnement i eget lokalmiljø før du samtidig går over til ei ny vaktbikkje. Jeg slår et slag for Ranano.no!

Line Ellingsen

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.