Få tilgang for kun 1 kr for 1 mnd! KLIKK HER!

____

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern skribent. Meninger og ytringer står for skribentens regning.

____

Kapitalen og det grønne skiftet.

Tom Jensens uttalte følgende til NRK i forbindelse med utsettelsen av batterifabrikken: «Det er stor interesse for det grønne skiftet generelt i kapitalmarkedet. Men investorer ønsker høyest mulig avkastning på kapital». Dette summerer opp markedets holdning til det grønne skiftet. 

I diskusjoner om det grønne skiftet og vindturbiner blir man ofte minnet på at bedrifter selvsagt må ha overskudd. Og at det er dette overskuddet som skaffer skatteinntekter.  Det er vi ikke uenige i.  

Det er mulig at man med eksamen i bedriftsøkonomi lærer at «mest mulig avkastning på kapital» er det samme som et overskudd som skaffer skatteinntekter, men det må i så fall være den eneste plassen.  Mange vindkraftselskaper er etablert i skatteparadiser og skatt er ikke det de er kjent for å gi fra seg uten videre.  For jeg, naiv eller ikke, tenker at det er forskjell på et fornuftig driftsoverskudd, og det Jensen refererer til. Arbeidsplasser skaffer det i alle fall ikke. Man bør, i alle fall når man bor på Mo, se hva som skjer når høyest mulig avkastning er hovedmålet. Da gjør man som Jensen, og utsetter det man holder på med når mulighetene for avkastning er høyere et annet sted.  For eksempel i USA.

Jeg er på ingen måte imot overskudd i en bedrift, men tenker at formålet med, la oss si en batterifabrikk, bør være å lage batterier. Så må man selvsagt sørge for et fornuftig overskudd for å være forberedt på dårlige tider, og for å kunne sørge for en trygg drift. Dette er visstnok ikke tilfellet i dette såkalte «grønne skiftet». Der ser det ut til at formålet med batterifabrikken er å få mest mulig avkastning på kapital.  Ikke å lage batterier. Noe som kan forklare at det ikke er produsert et eneste batteri på Mo, men utbetalt store honorarer og utbytte.  Så der ser det ut til at Jensen absolutt har oppnådd sin avkastning.  Batteriene derimot, ser vi lite til.

Det er derfor det grønne skiftet ikke kan drives fram av markedet. Den samme tankegangen finnes i vindkraftbransjen der mest mulig avkastning er målet. En slik motivasjon gir verken skatteinngang eller rimelige strømpriser.

Det store spørsmålet er hvorfor vil man heller satse på vindkraft, der overskuddet går rett ut av landet? I stedet for å satse på sol, oppgradering og Enøk, som skaper lokal aktivitet, og gir en direkte innsparing til oss forbrukere? Er det dette overskuddet som går rett ut av landet som skal beskattes?  Nei, her er det nok noen misforståelser ute og går, og det er jo en ærlig sak, men det er ikke min sak.  Min sak er å peke på den logiske bristen som finnes i energisatsinga generelt og blant vindkrafttilhengerne spesielt.  

Vi kan hente inn opp imot 100 TWh energi med sol, enøk og oppgradering av eksisterende vannkraft. Uten et eneste naturinngrep. Og dette skaper som sagt lokal verdiskapning ved å gi arbeid til blant annet snekkere, elektrikere og varmepumpemontører.  100 TWh er mer enn nok kraft til å skape arbeidsplasser og sørge for bosetting både i nord og i sør. Noe vi alle mener er en viktig sak. Men skal vi produsere like mye kraft med vindturbiner, vil vi måtte båndlegge stort sett hele Nordland, Troms og Finnmarks totale areal. FNs naturpanel oppgir arealbruksendringer som den største trusselen for økosystemer.

Dette vil ikke vindkrafttilhengerne snakke om.  De vil heller snakke om pensjon, fraflytting og bosetting. De er også opptatt av klimakrisen, noe som er bra, men har visst ikke fått med seg den like, om ikke mer, alvorlige naturkrisa.  Dette er svært vanlig blant vindkrafttilhengerne, og vitner ikke om et særlig nyansert syn på våre utfordringer. Videre forbigås det faktum at vi kan nå det målet om energiproduksjon de selv har satt opp, uten en eneste vindturbin.

Jeg var på et «åpent debattmøte om energipolitikk» på Mo for noen uker siden.  Et slikt åpent møte kan jo  handle om hva som helst innen energipolitikk.  Vindkraft på Sjonfjellet inkludert. Noe som i Rana er en svært aktuell del av energipolitikken. Kanskje mer aktuelt enn en batterifabrikk som per i dag ikke har produsert ett eneste batteri, men åpenbart har gitt «mest mulig avkastning på kapital», før den ble utsatt til fordel for mer avkastning et annet sted. Så kan man jo spørre seg om hvordan beskatningen på denne avkastningen står i forhold til subsidiene og garantiene som er gitt til prosjektet.  

Og mens vi venter på svaret kan vi jo mimre litt over tidligere profittjakt på Mo, den kommunale finansgamblingen som ikke gikk så bra. Også kalt Terraskandalen, som sikkert mange husker.

Kjetil Sørbotten
Rødt Fauske
Motvind Salten

****

 ****

XX