Tor Jacobsen døde i går, 21. november, 90 år gammel. Foto: Roger Marthinsen

"Tor har alltid ment at en sjarkfisker eller potetbonde ofte har noe viktigere å formidle"

– Tor Jacobsen var en bauta som brant for lokal formidling, skriver journalist Hedda Hiller.

Tor Jacobsen har vært en del av mitt liv siden jeg for alvor begynte å interessere meg for det skrevne ord. Hjemme var «Hotell-Per» en naturlig del av mamma og pappas rikholdige boksamling, og det var med ærefrykt jeg kunne lese historier fra Mo i Rana, hvor min egen mamma hadde vokst opp.

Slik har Tor Jacobsen vært for meg i hvert eneste år etter jeg åpnet en av hans bøker for første gang. En bauta som brenner for lokal formidling, og som mye heller vil fortelle hverdagshistoriene til en guttunge i Toraneset, enn en direktør eller akademiker. Han mente alltid at en sjarkfisker eller potetbonde ofte har noe viktigere å formidle. 

Lav terskel

Da Tor Jacobsen startet sin karriere i Rana Blad som lærling, var det gjengs oppfatning at man ikke lagde saker på noen uten at de hadde utrettet noe. Det var en standard Tor Jacobsen på ingen måte hadde tenkt å legge seg på. Han ville snakke med folket. Med grasrota. Da han bygde opp Helgelandsradioen var ordførere og rådmenn bannlyst. De skulle han ikke snakke med. Han ville ha en radio som fungerte som ei god gammeldags og nær lokalavis. Et sted hvor terskelen var lav, og hvor de som ville det kunne komme innom for en prat, for å synge en trall eller lese et dikt.

– Næringslivsledere og deres likemenn var så opptatt av å holde maska, og hvordan de snakket, at de ofte glemte hva de faktisk sa. Jeg vil heller ha folk som prater rett fra levra, sa Tor Jacobsen, da han fikk Kongens fortjenestmedalje, og tok i samme sving et oppgjør med de som snakket noe annet enn sin egen dialekt.

– Hva er vitsen? Hvorfor valgte noen å forsake sin egen tryggeste plattform i kommunikasjonen med andre?

Dialektsnakk i radio

Selv ble han kalt inn på teppet i programrådet for å snakke dialekt på radio. Der satt de fine fruer med underskiftslister mot denne fryktelige dialektsnakkende journalisten. Tor gav blaffen, og det gjorde heldigvis også Reidar Hirsti, som var sjef for NRKs distriktsatsning.

Hele forfatterskapet hans dreier seg om hverdagsheltene. Da han skrev «Crux kaller London» var det viktig å trekke fram de som aldri hadde bedt om å være med i denne krigen. De sivile på Renga, som ble dratt med og fikk livene sine snudd på hodet for alltid. En hyllest til de ukjente heltene, som vi aldri får høre om i historiebøkene.

Slik har Tor fått fram historier som ellers har vært tiet i hjel. Over kaffekoppen med en bestemor, på en benk i gågata eller hjemme i en sofakrok. «Smeltedigelen» står ennå som hans mest kjente verk. En bok alle ranværinger burde lese.

Mintes Lille-Jan

Et eksempel på hvordan Tor var, er at han mente at det viktigste stykket journalistikk han hadde skrevet var portrettet om Jan Evald Pedersen, Lille-Jan.

– Alle kjente han. Han surret rundt i gågata. Han var aldri edru. Han kunne fremstå som aggressiv. Jeg satt og snakket med ham i flere dager for å få frem hans historie, hans forklaring på oppførselen og hans forhold til diagnosen han levde med: Schizofreni. Det viktigste med at dette portrettet ble presentert over flere dobbeltsider i Rana No, var at leserne fikk ei forklaring, og at det gjennom det skjedde ei holdningsendring. Fra at mange skydde ham, begynte folk å stikke til han en 50-lapp og han kunne sitte på sommerdagene å spille trekkspill i gågata. Det er det intervjuet jeg er mest glad for at jeg har gjort i hele mitt liv. Det forandret ikke bare Lille-Jans liv, men også hele holdningen i samfunnet.

I Rana Blad var han til ufattelig inspirasjon for en ung og fersk journalist med sine faste lørdagsportrett, "Tors Hammer", som ble finlest. Og raust sendte Tor alltid en mail, eller tok runden innom pulten på en av sine turer innom Rana Blad-bygget, om han så noe vi hadde gjort som ga klangbunn i ham.

Gir ut ny bok

Tor lot ikke alderen hindre ham, og leverte 87 år gammel fra seg et bokmanus om sabotasjen på Bardufoss. Prosessen ble fulgt av NRK Brennpunkt. Boken var også oppfølgeren til hans mest kontroversielle bok, «Kald krig i nord», som Gyldendal ikke ville klype i, og han måtte gi ut på eget forlag. 

Det er så mye å lære av Tor. Alle har en historie. Alle har noe å si. Hver gang jeg setter meg ned sammen med noen over kaffekoppen, sender jeg en takknemlig tanke til Tor for samtalene med han, hvor han lærte meg hvilke utrolige historier som kan komme ut av å lytte til hverdagsmennneskene.

Jeg er så heldig at jeg i løpet av min karriere har fått mange fine stunder med Tor, som alltid bød varmt på sin kunnskap. Men da jeg skulle skrive mitt første portrett av ham, for ganske mange år tilbake, var jeg livredd. Det var en størrelse å skulle ta for seg. Mitt største journalistiske forbilde. Tor Jacobsen åpnet ikke samtalen med å snakke om sitt forfatterskap eller prisene han har mottatt. Han åpnet med å snakke om møsbrømlefse, og avsluttet med at neste gang jeg intervjuet ham, kunne vi ta en prat om hans andre store hobby: Strikking. 

Folkeligheta selv.

Det er med stor ærbødighet jeg lyser fred over Tor Jacobsens minne. 

Hedda Hiller

Journalist, Rana No

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.