Leder i Rana MDG, Olav Nyjordet.
DEBATT

"Det synkende cruiseskipet"

– Hvilken gruppe ville du ha hørt til som passasjer på skipet? spør Olav Nyjordet i MDG.


På et cruiseskip på tur over Atlanteren til Kariben hadde ankeret har seget ned og stått et stort hull i skipssiden nær baugen nede ved vannspeilet.

Skipet tok inn vann så noe måtte gjøres. Maskinsjefen som hadde ansvaret og kunnskap på dette området, fastslo at høy fart presset skipet noe ned i vannet. Han foreslo derfor overfor skipperen, som hadde ansvar for drift av skipet, at farten måtte settes ned, slik at hullet i skroget kom over vannflaten. 

Skipperen tok kontakt med rederiet og forklarte situasjonen. Rederiet mente det var viktig å holde tidsskjemaet for det var mange steder man skulle innom, og man hadde avtaler som skulle oppfylles. De ønsket derfor ikke at farten ble redusert. Skipet hadde kraftige lensepumper som burde kunne håndtere problemet. Skipet burde kunne lenses og skaden repareres når de nådde land.

Det var plassert infoskjermer rundt om på skipet. Her kunne passasjerene uttrykke om de likte eller mislikte det de leste om tilbud og hendelser på skipet. Skipper og ledelsen på skipet brukte dette for å gi flertallet av passasjerene de beste opplevelsene. Alle hadde mulighet til å kommentere i egne kommentarfelt det som sto der. Da det ble kjent blant passasjerene om lekkasjen begynte noen å bli bekymret. De ønsket derfor jevnlig informasjon på disse infoskjermene. 

På første klasse var det noen passasjerer som hadde aksjer i rederiet. De syntes det var uheldig for dem om de ikke fikk gjennomført dette kruset etter planen. De brukte derfor kommentarfeltene til å bagatellisere problemet og samtidig utdype konsekvensene av hva passasjerene kunne gå glipp av hvis de reduserte farten. 

Lekkasjen var ikke så stor at det var akutt fare for at skipet skulle synke. Tiden gikk og maskinsjefen sendte stadige oppdateringer om at vannet steg og pumpene greide ikke å holde unna. Det dannet seg etter hvert tre grupperinger blant passasjerene. Den første gruppa var liten gruppe som var bekymret og meldte seg som frivillig for å hjelpe til. Den andre gruppa stolte på skipperen. Han har ansvaret og vet nok hva han holder på med. Den tredje og største gruppa var mest opptatt av kommentarfeltene. Det var noen som utropte seg selv til eksperter og uttalte at uten vann kan ikke vi mennesker leve, så litt ekstra vann i båten ville bare gjøre godt. De stolte på responsen og enigheten som rådde i kommentarfeltene. De ville ikke la seg påvirke av propaganda fra maskinsjefen. De ønsket å tenke selv. Han burde holde seg for god til å skremme passasjerene og spesielt barna. De syntes maskinsjefen var en raring som man ikke burde lytte til. Han oppførte seg som om han hadde betaling fra et annet rederi for å ødelegge turen for dem. De passasjerene som tok dette på alvor ble hetset og latterliggjort i kommentarfeltene og kalt for virkelighetsfjerne kverulanter.

Det kom etter hvert melding fra maskinsjefen at vannet hadde steget så mye at det snart ikke nyttet å senke farten for å få hullet over vannflaten. Det var heller ikke mulig å nå land før skipet var gått ned. Skipperen satte da ned farten litt for å roe ned passasjerene og vise at han hadde handlekraft. Den første gruppen ble enda mere fortvilet over at hverken ledelse eller flertallet av passasjerene forsto alvoret og galskapen. Det var ikke livbåter til alle, om skipet skulle synke. På første klasse hadde de redningshelikopter for evakuering, så de ville greie seg uansett. 

Skipet må stanse hvis lensepumpene skal kunne pumpe ut mere vann enn det som kommer inn. Den eneste mulighet er å få mange nok passasjerer til å legge press på de som har ansvaret på skipet. 

Hvilken gruppe ville du ha hørt til som passasjer på skipet?

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.