Få tilgang for kun 1 kr for 1 mnd! KLIKK HER!

HELGELANDSSYKEHUSET – HVA MÅ SKJE NÅ

De fire foretakene Finnmarkssykehuset, UNN, Nordlandssykehuset og Helgelandssykehuset hadde per utgangen av august i år et samlet underskudd på 691 mill kroner. Fortsetter denne utviklingen de siste fire månedene i år, er det samlede underskuddet mer enn en milliard kroner. Tas det hensyn til at det var budsjettert med et overskudd på årsbasis på 121 mill kroner i 2022 (etter at HN i styresak 130-2021 foreslo å redusere overskuddet med 65 mill kroner), står vi overfor et budsjettavvik på 812 mill kroner hittil i år. Det er tre spørsmål som vil dominere i kjølvannet av disse tallene. 

Det ene er hva et så stort underskudd og budsjettavvik egentlig betyr. Sykehusene finansieres vanligvis med 20 prosent egenkapital og resten med lån. En reduksjon i egenkapitalen på en milliard betyr altså at man går glipp av investeringer på ca fem milliarder kroner. 

Det andre spørsmålet er om det er mulig for styret og den administrative toppledelsen i Helse Nord å overleve en slik resultatutvikling. Det kan også være en mulighet for at styret velger å trekke seg i erkjennelsen av at dette fikk man ikke til. 

Det tredje spørsmålet er hvilke grep som må gjøres for at foretaket skal overleve.

For Helgelandssykehuset er underskuddet ved utgangen av august på 107 mill kroner. Fortsetter det slik ut året, noe som er sannsynlig fordi de tiltak som har vært vedtatt ikke virker, vil årets underskudd kunne ligge på ca 160 mill kroner i et år der Helgelandssykehuset skulle levert et overskudd på 25 mill kroner. Senest i juni i år besluttet styret i Helgelandssykehuset å kreve et overskudd på 42 mill kroner som en budsjettforutsetning for 2023. Det sier vel sitt om realismen.

Ved kommende årsskifte vil egenkapitalen i Helgelandssykehuset, på grunn av det store underskuddet, være nede mot ca 200 mill kroner. En så lav egenkapital tillater ikke at det blir gjort noen investeringer av betydning hvis man ønsker å drive ansvarlig. Hvis man likevel skulle velge å bruke all egenkapital til investeringer og så låne resten, vil det tilsvare en investering på ca en milliard kroner. Nå har imidlertid Helse Nord besluttet at det ikke skal søkes om noe lån i 2023 og at man vil avvente å få økonomien under kontroll.

En milliard kroner er ikke mer enn ca 20 prosent av det som Helgelandssykehuset tenkte å investere i det såkalte «hovedsykehuset» i Sandnessjøen. Dermed er det bare å si takk og farvel til disse planene.  Det har heller ingen hensikt å beregne Helgelandssykehusets bæreevne når soliditeten og kredittverdigheten er i ferd med å forsvinne. Å håpe på noe ekstra tilskudd fra Staten for å hjelpe foretaket ut av elendigheten er ikke en relevant problemstilling. Det strammes inn i statsbudsjettet, og det som måtte være av budsjettmessig handlefrihet vil måtte brukes til å få til helt nødvendige forbedringer av fastlegeordningen.

Hva kan man da gjøre når den nevnte milliarden i investeringer ikke en gang dekker behovet for å ruste opp psykiatri- og rusbehandling i Mosjøen og i Mo i Rana? Man bør kunne planlegge enkelte investeringer i Mosjøen og Rana for å ruste opp psykiatri og rus, som er et prioritert område for regjeringen. Dette betyr at det ikke er penger til noe som helst i Sandnessjøen. Det beste man da kan gjøre er å benytte eksisterende bygningsmasse i Sandnessjøen og Mosjøen til å etablere to DMS´er på noenlunde samme nivå som i Brønnøysund.

Gjør man det må man satse på en viss utbygging av sykehuset i Rana slik at man øker sengeplasser tilpasset behovet som følge av DMS´ene i Sandnessjøen og Mosjøen. Det er snakk om marginale endringer. En slik omlegging vil kunne effektivisere driften av Helgelandssykehuset vesentlig slik at man etter hvert kan begynne å bygge opp egenkapitalen i selskapet. Å bygge den opp i nødvendig utstrekning vil kunne ta mange år, kanskje så mange som 10 – 15 år. Hvis man ikke gjør slike grep, vil underskuddene bare fortsette og hele egenkapitalen i selskapet vil kunne være oppbrukt i løpet av neste år. 

Dette er meget brutal medisin som egentlig følger læreboka i økonomistyring, nemlig legg ned alle kostnadskrevende og tapsbringende aktiviteter og reorganiser virksomheten innenfor de ressurser som står til disposisjon. Det var dette som skjedde under jernverksomstillingen i Rana på slutten av 1980-tallet og som vel de aller fleste mener var meget vellykket som har lagt grunnlaget for fortsatt vekst og utvikling. 

Nødvendig omstilling må skje uten unødig opphold. Dette betyr at avgjørelsene bør tas så snart som mulig. Dersom aktive omstillingstiltak utsettes, risikerer man at enda mer av egenkapitalen går tapt gjennom store underskudd og som igjen kan føre til at omstillingen blir enda mer brutal enn det vi har skissert.

Børge Hundnes, Per Waage