Skribent for Rana No, Kristin Stray Slørdahl.

"Du kjenner ikke at tynnstrømpebuksa blir våt, at serveringsbrettet får flere bulker enn det kan tåle, eller at sminken renner"

Skrevet av Kristin Stray Slørdahl
23.12.2018 20:20 - OPPDATERT 25.12.2018 09:55

KRONIKKEN: Og ungene hyler og slenger rundt seg skitne klær og rydder ikke etter seg og vi trekker pusten, teller til ti og ønsker dem dit peppern gror.

Denne kronikken av Kristin Stray Slørdahl ble publisert første gang lille julaften i fjor. Men som med – nesten – alt med julen; det fine tåler å gjentas, gang etter gang.

-------- 

Vi teller ned til jul!

For det hendte i de dager at det gikk ut en befaling fra integreringsminister Listhaug om at alle flyktninger skulle innskrives i manntall. Eller i hvert fall telles. For å finne ut hvem som teller og hvem som ikke teller. Hvem får regnskapet til å gå opp og hvem må ut? Noen driver nedtelling til julaften. Andre teller flyktninger. Og noen teller på knappene for å se om de har råd til både ribbe og julegaver.

Og så tenner vi det første lys. Alene må det stå. Vi teller til en og ser at det er tre søndager igjen. Vi forteller barna våre at de må vaske rommene sine og skrive ønskeliste til julenissen. De teller det økende antallet julegaver, som vi forgjeves har forsøkt å gjemme i en bod. Andre teller hvor mange dager de må tilbringe alene før hverdagen er tilbake og de endelig får dra på jobb igjen. Firehundre tusen nordmenn sitter alene i julen. Likevel kjenner vi ingen som er ensomme. Vi sier høyt at «jo flere, jo bedre». Så smiler vi til naboen, før vi stenger døra inn til oss selv. Vi kan ikke invitere hvem som helst på selve julekvelden. Da skal vi jo sitte samlet rundt juletreet og se på at ungene pakker opp den nye mobiltelefonen. For telefonens tid er ikke forbi. Men fasttelefonens er det. Og vi ringer for å spørre om tillatelse før vi kommer på besøk. Det er ikke rart vi drikker. Og noen teller antallet flasker som vokser på bordet foran foreldrene. Og foreldrene tenker at ungene ikke merker at de blir pussa. For de oppfører seg jo helt som vanlig. Og vi glemmer å følge tallerkenmodellen hele jula, og så slanker vi oss når januar kommer.

Og så tenner vi det andre lys. To lys skal brenne. For kjærlighet og fred. Og selv om jeg vil beskrive det som skjer rundt frokostbordet enkelte dager som en krig, så er det langt fredeligere enn det andre opplever. Jeg vet om en 17-åring som snart feirer jul på et asylmottak et annet sted i Norge. Og en som sannsynligvis sitter alene. De kan telle til tusen på norsk. De kan fortelle historier om ting som vi ikke vil høre om på julekvelden. Om det motsatte av kjærlighet og fred. Og jeg vet om ei gammel dame som, for noe som virker som en evighet siden, som helt nybakt mamma, pakka babyen inn i et teppe og labba over til Sverige, for å slippe unna krigen i Norge. Og ei anna dame som, da hun høygravid med sitt første barn, gjorde akkurat det samme. Vi klapper hverandre på skuldrene og snakker med ærefrykt om ei bestemor eller ei gammel nabokjerring som en gang i tida gjorde akkurat det alle mødre ville ha gjort, nemlig hva som helst for å redde sitt eget, men aller mest sitt barns, liv. Vi forteller. Og vi teller gode gjerninger vi gjorde i året som gikk. Og vi synger sanger om en barmhjertig Jesus. Og da Hekla Stålstrenga sang i Mo Kirke om dem som «Reist gjennom tida heilt tell dem fant, en by som va bada i lys. Og som kjente på kulda fra mange slags land, og som tenkte her slepp vi å frys», så tenkte vi som satt der på at det hver dag er tusenvis av mennesker som legger ut på flukt. Noen av dem kommer til Norge. Og der får de det varmt ei stund, men ikke for lenge. Ikke så lenge at de føler seg hjemme. For nå skal det telles. Og den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.

Så tenner vi det tredje lys. Og tallet er tre. Og alle skryter av at de ikke stresser, men blir sykemeldt uka etter, fordi de har stresset altfor mye. Og vi bygger opp forventinger til en kos som ingen klarer å oppfylle. Vi baker ikke sju sorter lenger. Vi baker sytten. Og vi vasker til jul for tredje gang. For vi har tellekanter i skapene, men glemmer å spørre om noen trenger en klem. Og ungene hyler og slenger rundt seg skitne klær og rydder ikke etter seg og vi trekker pusten, teller til ti og ønsker dem dit peppern gror. Vi må stelle hjemme og telle over om vi har husket å kjøpe alle julegavene. Vi puster bare med øverste del av mellomgulvet, og lurer på hvorfor vi har vondt i magen.

Og før vi vet ordet av det, så teller vi til fire. Fire lys skal brenne. Fire dager før julaften begynner pappa å kjøpe julegaver. Fire julegaver. Tre til venner og en til mamma. Og vi andre? Vi kjøper mer enn jordkloden tåler. Vi kjøper så mye at hver fjerde nordmann må kaste en eller flere av julegavene de får. Vi gjør oss til gjeldsslaver for å kjøpe ting vi egentlig ikke trenger. Men så lenge ungene får gaver som er minst like fine som dem de andre i klassen får, så er det greit. 

Jeg elsker ikke pakkene. Men jeg elsker jula. Å kjøre hjem til jul, selv om hjem bare er en halvtime unna. Å spise av tallerkener som bestemora mi har malt. Å spille kortspill med lillebror til langt på natt. Jeg elsker evnen hans til å være en helt ufyselig vinner, og en så god taper at det faktisk blir irriterende det også. Jeg elsker alle lysene, både inne og ute. At tanta mi kommer med nissedrakt og hiver bamsemums rundt seg, mens gutta mine står hylende rundt og prøver å overbevise seg selv om at det ikke er den ekte julenissen. Å være på julegudstjenesten i Nevernes kirke når tannlegen avslutter gudstjenesten med «O helga natt».

Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at vi koser oss. Vi er verdensmestre i kos. Men du må selv definere din kos. Og din kos blir ikke større av at du deler den på sosiale medier, eller mindre om du deler den med noen som kanskje i utgangspunktet skulle tilbringe jula alene. Kanskje vi denne jula, kunne ha blitt verdensmestere i medmenneskelighet, også? Det hadde vært noe, Listhaug!

Det er ikke det nyvaska huset og julegavene som teller. Det er ikke det du husker i årevis etterpå. Det er lukta av pinnekjøtt og tid til å spise frokost sammen, festen 4. juledag og lange kvelder med brettspill og uante mengder sjokolade. Det du husker, er det året kjæresten kjørte hele veien fra Trondheim for å overraske deg på lillejulaften.

Det du husker er lukta av nysnø. Den tørre lukta av lydløs, hvit snø som faller ned og legger seg på bakken rundt et hus i en hage. Som faller ned på nesetippen din mens du er ute i skogen. Som dekker det som var, og det som en gang kommer tilbake, med en tynn film. Som overrasker deg i pensko på vei hjem fra en julefest. Midt på natta. Høy på livet og Blue Nun. Med et serveringsfat som en gang var fullt av kringler smurt med godt smør og rulle, men som nå er tomt. Den siste kringla i hånda, serveringsbrettet under rompa, kjolen godt dratt opp under dunjakka og beina i været. Så setter du utfor nedover bakken. Fra festen. Og du kjenner ikke at tynnstrømpebuksa blir våt, at serveringsbrettet får flere bulker enn det kan tåle, eller at sminken renner. For alt du bryr deg om er at farten øker, at nysnøen lander stille på lua di og at julenatta virker å vare evig. Det er det du husker.

God jul!

Kristin Stray Slørdahl

 

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.