Foto: Silje-Tamara Rojas

"Er vi virkelig så god som vi liker å framstille oss?"

– Vi aksepterer ikke truende atferd eller at noen «klapser» til barna våre, verken i barnehagen, på skolen eller andre steder. Hva er det da som kan forklare at dette godtas innen idretten, spør Lisbeth Flatraaker.

Det er typisk norsk å være god! Norsk idrett: Best i klassen?

Gro Harlem sin uttalelse på Folkets Hus i 2007 er et godt uttrykk for mange nordmenns urokkelige tro på at «vi er best». Men er vi virkelig så god som vi liker å framstille oss? 

I Norge bak fasaden på TV2 sist mandag ble fokuset rettet mot norsk idrett og alvorlige krenkelser og ydmykelser som har vært rettet mot både barn og ungdom. Dette kommer bare uker etter at idretten får krass kritikk i en rapport som dokumenterer at det foregår blant annet rasisme. Den 10. februar 2021 skrev Daniel Røed Johansen følgende i Aftenposten: «Funnene om rasisme i norsk idrett er skremmende lesing». Han skriver videre: Idretten skal være en trygg arena. Derfor er rasismen så opprørende». Og det er uten tvil alvorlig når idretten blir en arena for utestengelse, trakassering eller krenkelser i stedet for en arena som bidrar til sosial inkludering, god mestringsfølelse og styrking av både kropp og sjel.

Det er hjerteskjærende å se en far fortelle om en sønn som bryter sammen under svømmetrening pga en trener. Det er uakseptabelt når det går så langt at barn søker tilflukt i ei badstue, oppløst i tårer, og ute av stand til å hjelpe seg selv. Det er heller ikke greit at unge utøvere i sårbar alder får negative kommentarer slengt etter seg under trening. «Du er for tjukk! Du er for treig!» Nesten ikke til å tro at det kan skje her, i Norge, i dag. 

Hva er det som kan forklare at en idrettsklubb nekter å gi slipp på en trener som opplagt ikke fungerer støttende, motiverende eller positivt veiledende overfor et barn som ønsker å drive med idrett? Hvorfor får en trener som oppleves så truende eller krenkende at et barn ikke tør å være i hallen med vedkommende tilstede allikevel fortsette som trener, for de andre? Journalist Janne Amble i TV2 har et meget godt poeng når hun reflekterer over idrettens uforståelige toleranse overfor handlinger som aldri ville blitt godtatt i dagens skole, verken i gangene, i skolegården eller i klasserommet. For vi aksepterer ikke truende atferd eller at noen «klapser» til barna våre, verken i barnehagen, på skolen eller andre steder. Hva er det da som kan forklare at dette godtas innen idretten?

Det eksisterer opplagt en form for ukultur innen idretten som vi ikke er tjent med på sikt. Trenere med egne barn som skriker seg til mer spilletid. Trenere som favoriserer enkelte utøvere på andres bekostning. Trenere som har latt foreldre med store ambisjoner styre showet fra sidelinja. Dette står jo ikke helt i stil med det Norges Idrettsforbund selv skriver i sin egen idrettsplan for perioden 2019 – 2023. I den kan vi lese:

«Norges idrettsforbund skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve idrett etter egne ønsker og behov, uten å bli utsatt for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling». Idretten har uten tvil en god intensjon, som også er tråd med nasjonale føringer og det vi kan kalle et godt og typisk norsk verdigrunnlag. Og som de skriver i punkt 3 om livslang idrett: «Idretten vil skape et idrettstilbud som inkluderer og er tilrettelagt for alle».

All ære til Idrettspresident Berit Kjøll som i dokumentaren stiller opp og uttrykker klart at det hun får høre barn og foreldre forteller skjer på idrettsarenaer ikke skal skje. Samtidig har hun en stor jobb å gjøre innad i eget forbund.

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.