" Fakta har aldri stanset en god fordom fra å spre seg"

Skrevet av Christian Torset, Leder i Nordland SV
11.11.2019 06:00 - OPPDATERT 11.11.2019 09:04

DEBATT: – Samfunnet rakner uten tillit, så etter at NAV-direktøren og ministeren har gått av, må vi kreve at Nav begynner å fungere for folk, ikke mot dem. Så må vi ta en kikk på oss selv, skriver Christian Torset (SV) om NAV-Skandalen.

«Arrogante byråkrater i Nav», skriver kommentator Arne Strand i Dagsavisen om de Nav-ansatte. Domstolene har sviktet, sier professor Jan Fridthjof Bernt. Media har ikke gjort jobben sin, påpeker tidligere stortingspolitiker Snorre Valen. Stortinget og regjeringen får passet påskrevet rund baut. Men kan vi isolere ansvaret for NAV-skandalen til noen få maktmennesker med spesielt dårlige holdninger? Nei, vi har sviktet alle sammen.

Hva har skjedd med oss?

Det er vanskelig å se sine egne holdninger gli ut, fordi det skjer gradvis, over tid. Men det er ingen tvil om at det har skjedd en endring i landet vårt. En gang hadde vi et samfunn der statsministeren kommenterte en høy vekst i trygdeutbetalingene slik:

«Dette er uttrykk for en seier for fellesskapstanken, og tanken om solidaritet mellom
samfunnsgrupper og landsdeler.» Gerhardsen smilte i stille glede da han sa dette. Hva har skjedd, når et slikt utsagn er så utenkelig i dagens langt rikere Norge?

«Mange som jukser»

Gerhardsen var ikke naiv, han visste utmerket godt at det lå en implisitt utfordring i det å ha sterke og gode sikkerhetsnett. Forskjellen til i dag er at vi har utviklet en sterk forakt for store grupper mennesker som trenger hjelp.

Vi gir til TV-aksjonen, går i demonstrasjonstog og signerer underskriftskampanjer på
Facebook, men når hørte du sist noen forsvare trygdemottakere – uten å kvalifisere
uttalelsen med at det «nok er mange som jukser»? Og hvordan kan det ha seg at det
eneste handlingsrommet politikerne finner i EØS-avtalen er nettopp der nasjonal politikk rammer mennesker med dårlig helse, svak økonomi og lav status? 
Svaret er at de som «går på Nav» har et stigma. Vi har forståelse for enkelttilfellet, f.eks. tanta som var i en bilulykke og nå er ufør. Men generelt blir de som får hjelp fra Nav mistenkeliggjort som gruppe.

For med mindre du har åpenbare og store skader, er det umulig for folk å vite sikkert om du faktisk ikke er i stand til å jobbe litt. Denne teoretiske tvilen har blitt gjentatt av fremstående politikere så lenge at tvilen har blitt til en sikkerhet om det motsatte: De fleste som ber om hjelp, har bare ondt i viljen. De er juksere.

«Hva jobber du med, da?»

Det finnes ikke grunnlag for en slik påstand, men fakta har aldri stanset en god fordom fra å spre seg, og historien om at store grupper feilaktig får støtte fra NAV kaster en grå skygge over livene til mange som må be om hjelp. De ser tvilen, mistanken og forakten i sine medmenneskers øyne daglig. Hver gang de må svare på spørsmålet: «hva jobber du med, da?».

«Trygdesvindlerne»

Ingen sa noe da ei dame ble nektet å reise ut av landet for å besøke sin døende søster,
eller da huset til en mann gikk på tvangsauksjon for å drive inn tilbakebetaling til Nav.
Disse straffereaksjonene har vært allment kjent, og ikke en kjeft har forsvart
«trygdesvindlerne». Spørsmålet blir da om vi reagerer fordi disse menneskene ble nådeløst og urettferdig behandlet, eller kun fordi loven har blitt tolket feil? Er det lidelsen, eller systemsvikten vi reagerer på? Jeg tror det siste. Vi gråter krokodilletårer for mennesker vi har ignorert i mange år.

«De fortjener det»

Det er også helt åpenbart at det er et element av klassejustis i NAV-skandalen.
Hadde en millionær blitt forsøkt behandlet slik, ville saksbehandlere tatt et skritt tilbake for å sikre seg mot rekylen en feilvurdering kunne gi. Dommere, stortingsrepresentanter og ministre ville ha vurdert risikoen som for stor til å kjøre på – uten en meget høy grad av sikkerhet.

Risikovurderingen blir imidlertid forskjellig for de mest utsatte blant oss. Ofrene har lite penger og makt, og en total mangel på status. De er hjelpeløse og ufarlige, og dermed uten respekt. Kombinert med at de oppfattes som potensielle juksere, ender det med at vi ikke ser dem som verdig et forsvar. De som har behandlet NAV-ofrene dårlig, har bare tenkt det samme som flertallet: De fortjener det, de er sikkert skyldige. Saksbehandlingen har simpelthen reflektert en overbevisning – en for-dom.

De usynlige

Den underliggende fortellingen styrkes av at de hjelpetrengende har mislyktes i verdens beste land. Mens enormt mange boligeiere har blitt millionærer på boligprisveksten, har denne gruppen «feilet». Hvordan kan «utskuddene» ha blitt så ressurssvake? Det finnes et galt, men enkelt og politisk salgbart svar: at de ikke prøver. «De sitter hjemme i sofaen, røyker rullings og ler av skattebetalerne som dekker husleia.»

Veldig få av oss har motsagt denne historien. Vi har ikke villet legge vår egen troverdighet på blokka for å forsvare en gruppe som blir angrepet av politikere og medier i ville oppslag om «uføre-eksplosjoner» og snyltere som eter i seg pensjonen vår. Disse menneskene byr oss så imot at de er blitt usynlige.

Hvordan kom vi hit?

Å løfte en gruppe ut av undertrykkelse og systematisk skeivbehandling er ikke noe som gjøres en gang for alle. Kampen for homofile, kvinner, fattige - alle grupper som har vært stemplet som mindreverdige - må tas hver dag, av mange nok, ellers befester
fordommene seg igjen. Det har glippet for oss når det gjelder dem som trenger NAVs
hjelp, og vi har glemt at de ikke selv er i posisjon til å forsvare seg. Vi har latt dem stå
alene mot systemet og politikere som vil være tøffest i klassen, og tjener på å ha en
fiende. På den måten har de som var i bevegelse opp mot likeverd, sklidd nedover
rangstigen igjen, til de kunne herses med av et samlet samfunn.

Vi har alle skylda

Det er en grunn til at NAV, politiet, domstolene, storting, regjering og media lot være å stille spørsmål: De bor i samme samfunnet som oss, og har hørt den samme historien om at våre medmennesker ikke er til å stole på, og det har påvirket dem.

Men historien er feil, og maktpersonene som har fortalt den må nå bli motsagt, for vår
taushet har styrket dem i sin tro og forsterket problemet.

Samfunnet rakner uten tillit, så etter at NAV-direktøren og ministeren har gått av, må vi kreve at Nav begynner å fungere for folk, ikke mot dem. Så må vi ta en kikk på oss selv: Har vi bidratt til et godt samfunn? Det er mange som har sviktet i denne saken, men vi har åpenbart en liten bit av skylda alle sammen.

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.