Skribent for Rana No, Line Ellingsen.

"Hjemme sitter foreldrene krokete i lett kvalme og uro når barna forlater redet, livredd for at forberedelsesjobben ikke er gjort"

NAVLESTRENGEN

Med etterdønningene av tidenes varmeste juli-uker i kroppen, åpner universiteter og høyskoler dørene for helt nye og viderekomne studenter som skal ta fatt på sine nye liv i Trondheim, Oslo, Tromsø, Bergen, Bodø – eller andre små og mellomstore byer i Norge som har en campus. I egen by kommer ungdom til Campus Helgeland, mens andre skal bryne seg på hybeltilværelsen allerede mens de tar videregående skole.

Unge fra distriktene må forberede seg på å starte hybellivet allerede fra 15-årsalderen. Noen unge flytter etter videregående kurs 1 (Vg1), for å få det Vg2-kurset de har planlagt, mens andre drar enda lenger: For eksempel til USA, Madagaskar, Australia eller England på utveksling. Felles for disse ungdommene er at livet brått endrer seg – og overgangen er krevende for både ungdommen selv, men ikke minst for oss som er foreldre.
 
Dagens barn og unge følges ofte tett opp av foreldrene både når det gjelder skole, trening og fritid. Samtidig har de unge i mindre grad ansvar for fellesoppgaver i hjemmet. Sommerens debatt i media har blant annet dreid seg om hvor få av ungdommen som tar seg sommerjobb sett i forhold til for få år siden. Det fører til mindre erfaring i å ta ansvar, og at mange mangler erfaring med å håndtere egen økonomi. Velstanden i Norge har økt betraktelig de siste 20 åra, og mange av ungdommene har ofte fått oppfylt ønskene sine før de har tenkt et behov. Slik kan overgangen til studentlivet bli heftig – der studielånet for en fulltidsstudent inneværende år utgjør kroner 108.250. Månedlige hybelkostnader vil minimum komme på kroner 5000 og hvis en også regner etableringskostnader til bøker, pc, møbler mv., vil det gjenstå kroner 30.000 som skal dekke resten av utgiftene. Det vil være krevende å klare, og mange foreldre med god økonomi vil fortsette å betale ekstra til sine poder. Nødvendigheten av å lære håndtering av en ugunstig økonomisk situasjon, er likevel en viktig del av det å rive seg løs og bli voksen, og trangen til å hjelpe for mye blir fort en brysom bjørnetjeneste.
 
I tillegg til matlaging, det å etablere et greit kosthold som hybelboer, vaske klær og hus, samt holde orden rundt seg, er andre oppgaver som kan komme som et sjokk for noen. Likevel kan det som er mest krevende være å etablere seg på nytt; finne venner, likesinnede, noen å dele tanker og opplevelser med. Ikke alle har måttet ta så mye initiativ i livet. Hverdagen hjemme har vært organisert gjennom skole og aktiviteter, og dermed oppstår en helt ny situasjon når en bryter opp fra hjemstedet. Sosiale mediers inntreden i livene til den oppvoksende generasjonen, gjør også at de har mindre trening i å være sammen i virkeligheten. Dermed kan nettopp det å finne fram i mylderet med mange nye ansikter, dialekter og kulturer være utfordrende. Derfor handler det om å ha en plan for å håndtere dette.
 
For hjemme sitter foreldrene krokete i lett kvalme og uro når barna forlater redet, livredd for at forberedelsesjobben ikke er gjort og urolig for om vennskap etableres. Foreldrene må håpe på at ungdommen byr på seg selv, er imøtekommende og tar initiativ. Ungdommen må skjønne at de må se andre før de selv blir sett. De må gi før de får. Og slik har livet ikke trengt å være for ungene. I familien har barnet vært den sentrale figuren. Hjemme er barnet naturlig elsket og det mest verdifulle som finnes, selv uten å bidra så mye inn. Hvis ungdommen ikke skjønner denne overgangen, vil det fort føles utrygt. Den følelsesmessige kurven vil få mye større svingninger enn den har hatt tidligere. Fenomenet blir i media ofte beskrevet som depresjon og angst, selv om det er de færreste som får slike alvorlige reaksjoner. For alle mennesker er det å være usikker, redd, lei seg, trist og oppgitt helt naturlige tilstander, selv om det river i kropp og sinn.

Livet er en berg- og dalbane, og det er neppe mulig å kjenne på lykken, om en aldri har kjent smerte. Derfor må vi foreldre klare å holde ut uten å gripe for mye inn når vi vet at våre sliter. Det er slik ungdommen klarer å leve gjennom sine kriser, og det er slik de dannes som fulle mennesker som tar ansvar for seg selv og menneskene rundt seg.


Bryn dere på livet, ungdommer. Jo mer dere bidrar inn i fellesskapet, jo mer kommer tilbake til dere selv. Livet er ingen rett sti, ungdomsårene er skjellsettende, men vær glad for alle erfaringene dere får. Erfaringene skal ruste dere for selveste livet. Og til oss foreldre som sliter med å kutte navlestrengen:

Hold ut!

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.