"Hvordan kan helsemyndighetene la være å reagere på at pasienter som vet at de kunne ha blitt operert raskt i lokalmiljøet må vente lengre enn nødvendig?"

– Det argumenteres for å beskytte et «strukturvedtak» uten en gang å nevne at det dreier seg om mennesker i livets mest sårbare situasjon, skriver tidligere fagsjef ved Helgelandssykehuset, Ida Bukholm.

--------–

#Debatt       

Dette er et debattinnlegg. Meninger og ytringer i teksten står for skribentens regning.  

----------

Hvor lenge kan helsemyndighetene unngå å reagere på at pasienter med tykktarmskreft må leve med ekstra belastninger? Det handler om mennesker i en sårbar situasjon som risikerer at kreften sprer seg for hver dag operasjonen deres utsettes mer enn nødvendig.

Undertegnede har ingen tilknytning til Helse Nord RHF lenger, men har etter siste styremøte i Helse Nord RHF, hvor saken om kreftkirurgien ved Helgelandssykehuset ble behandlet, et etisk, moralsk og faglig krav på å reagere. Dette gjelder også ethvert helsepersonell som har kjennskap til interne forhold ved Helgelandssykehuset og som setter pasientsikkerhet foran lokaliseringsdebatt og lokal politikk.

Denne saken har sin historie helt fra januar 2020. Undertegnede, som da var nyansatt fagsjef ved Helgelandssykehuset, oppdaget at det i mange år hadde vært svært høy dødelighet etter tykktarmskreftkirurgi ved Helgelandssykehuset Sandnessjøen. Dødeligheten var opptil fem ganger høyre enn landsgjennomsnittet, og dette hadde vært tilfelle over mange år. Slik det er pålagt i helselovgivningen, var det nødvendig å ta en pause i denne virksomheten for å finne ut hvorfor forholdene var slik de var.

Videre under dette arbeidet oppdaget jeg at ingen av disse unaturlige dødsfallene var meldt noe sted, hverken lokalt eller til tilsynsmyndigheter slik loven krever. Etter helselovgivningen er dette å regne som lovbrudd.

Jeg var på den tiden ikke kjent med den interne kulturen i Helse Nord-styret, og hadde stor tro på at Helse Nord RHF som en selvfølge støttet dette tiltaket, siden dette helt klart var nødvendig. Overraskelsen var desto større da styret i Helse Nord i stedet for å støtte dette, heller valgte å kritisere og i stor grad latterliggjøre avgjørelsen i et åpent styremøte. Et møte som ble streamet for hele Norge. I tillegg til dette ble det distribuert og publisert et dokument som undergravde hele min faglig begrunnelse for tiltaket. Hvem som var avsender av dokumentet, er fortsatt ikke blitt offentliggjort, til tross det er blitt etterspurt utallige ganger. Var dokumentet forfalsket?

Saken fortsetter under annonsen.
[annonse]
At jeg i mer enn 20 år hadde jobbet som kirurg og gastrokirurg og i tillegg som professor i gastrokirurgi i mer enn 12 år ved UiO i tillegg til de siste 5 årene som professor i pasientsikkerhet, vektla ikke styret i Helse Nord i det hele tatt når det kom til mine faglige vurderinger. Hadde jeg gjort noe som gikk utover lokalpolitikk og styremedlemmene i Helse Nord sine personlige tilknytninger?

Handlingen til Helse Nord-styret er vanskelig å forklare ut i fra faglige argumenter i alle fall. At det kom reaksjoner fra miljøet i Sandnessjøen som kjente til dødsfallene, kom ikke som noen overraskelse.

Da jeg i tillegg oppdaget at det var flere andre fagfelt der det var nødvendig å undersøke hvorfor resultatene var som de var ved Helgelandssykehuset Sandnessjøen, måtte jeg forlate min stilling som fagsjef

Som det kanskje er kjent for mange, ble det gjort ekstern revisjon hvor toneangivende fagpersoner evaluerte denne virksomheten ved Helgelandssykehuset. Disse avdekket mange alvorlige avvik, til dels nokså graverende ved avdelingen i Sandnessjøen. Dette tok styret i Helse Nord mer eller mindre til orientering.

Det faktum at mange dødsfall muligens kunne vært unngått dersom Helse Nord og ledelsen ved Helgelandssykehuset hadde reagert da de første rapportene fra kreftregistret kom, var ikke noe styret i Helse Nord tok tak i. Selv opplysningene som kom fram i rapporten fra Statens helsetilsyn, en rapport som bekreftet den svært høye prosenten av unaturlige dødsfall, og at ansvarlige fagpersoner i tillegg ikke hadde meldt ifra om dette, var ikke nok for styret i Helse Nord.

All offentlig dokumentasjon har bekreftet at resultatene og kvaliteten for tykktarmskirurgi ved avdelingen i Mo i Rana var meget gode, og bedre enn landsgjennomsnittet. Da det ble vedtatt å behandle alle pasienter med tykktarmskreft i opptaksområde for Helgelandssykehuset ved avdeling Mo i Rana, førte det til at Helse Nord flyttet hele denne aktiviteten til Nordlandssykehuset. Dette skjedde uten noen faglig begrunnelse, og med lovnad fra administrerende direktør i Helse Nord om at Nordlandssykehuset hadde kapasitet nok til å ta denne belastningen. Det har i etterkant vist seg at dette ikke er tilfelle.

Den eneste åpenbare begrunnelse for flyttingen til Bodø er at siden Sandnessjøen ikke kunne operere disse pasientene, så kunne heller ikke Mo i Rana gjøre det.

Denne flyttingen påførte pasienter en ekstra belastning, særlig når man vet at 2/3 av pasientene blir operert ved avdeling Mo i Rana. Ekstra belastning i form av lang reisevei, men først og fremst belastning ved at ventetiden økte betraktelig. Fra at nesten 80 prosent fikk behandling innen forløpstiden, sank denne prosenten til nesten 20 prosent. Økt venting betyr forverring av prognosen og dermed også mulighetene for å bli kurert. Jeg har god innsikt i hvordan kreftcellene sprer seg, og vet at hver ekstra dag man må vente øker risikoen for spredning. Hvordan administrerende direktør og styremedlemmer i Helse Nord RHF kan hevde noe annet for den enkelte pasient, er en gåte. 

Etter nesten to års arbeid er Helgelandssykehuset klar til å få disse pasientene tilbake allerede fra 1. mai i år, slik at de kunne opereres innen forløpstider. De ville i tillegg slippe den ekstra belastningen det er å reise langt for å bli operert. Men siden Mo i Rana og ikke Sandnessjøen ble valgt som lokalisasjon av styret og ledelsen i Helgelandssykehuset for denne virksomheten, valgte styret i Helse Nord, på tross av sin egen administrerende direktørs anbefaling, å utsette dette i påvente av ekstern utredning.

Eksterne utredninger er allerede blitt utført, både av fagpersoner og Statens Helsetilsyn, og resultatene er krystallklare. Hvordan en ny ekstern utredning eventuelt skal komme til en annen konklusjon enn rapportene som allerede foreligger er vanskelig å forstå, og det blir spennende å følge med på hvordan det skal gjøres fra faglig hold for at konklusjonene skal bli noe annet enn de allerede er.

Hvor lang tid det vil ta er uvisst, men i mellomtiden vil pasienter måtte lide for det med ekstra belastninger og med fare for å miste liv på grunn av ekstra venting som kan gi en systemisk sykdom. 

Hvordan kan helsemyndighetene la være å reagere på at pasienter som vet at de kunne ha blitt operert raskt i lokalmiljøet må vente lengre enn nødvendig? At disse må gå med den enorme redselen for at kreften sprer seg for hver dag operasjonene utsettes mer enn nødvendig. Skjer dette kun fordi lokalpolitikk og personlige preferanser er viktigere? Det håper jeg ikke, men handlemønsteret i denne saken så langt gir sterk mistanke om det

Jeg vil til slutt oppfordre de som har interesse for pasientsikkerhet å selv høre på siste styremøte i Helse Nord RHF. Her vil man høre og se at det argumenteres for å beskytte et «strukturvedtak» uten en gang å nevne at det dreier seg om mennesker i livets mest sårbare situasjon.

Dette er vondt å være vitne til både som fagperson, men også som medmenneske…