Slåtten er gjort – trenger ikke tenke på det... Foto: Steinar Ranheim

"I går var han her igjen, Kantklipperen..."

Skrevet av Steinar Ranheim
08.06.2021 22:19

– Kantklipperen er som tannlegen i Karius og Baktus. De to små fyrene er like hjelpeløse overfor tannlegen som bonden er mot Kantklipperen, skriver Steinar Ranheim.

KANTKLIPPEREN, TANNLEGEN OG TIDLIG SLÅTTONN

Så var han her igjen, Kantklipperen. Skrevet med stor forbokstav for å markere dette vesenet tydelig. Kantklipperen som til velsignelse for mange holder grøftekantens vegetasjon nede til glede for fastboende og turister som ferdes i vår vakre natur.

Som bonde synes jeg også det er helt flott med friserte grøftekanter, det er alt det andre som jeg ikke akkurat føler som en direkte velsignelse. 

I går var han her igjen, Kantklipperen, og i dag har jeg gjort slåttonn, sånn ca en måned før tida. For Kantklipperen tenker som sånn: Her snegler jeg meg fram langs store steiner, småbjørk og ulendt terreng, ikke mye å få klippet her, akk og ve. 

Men se! En åker! Uten stein eller andre hindringer! Her, her kan jeg virkelig få boltre meg og få gjort rett og skjel for lønna mi! Yes! Let’s go all in! Og det gjør han, Kantklipperen. Han tar så bredt som han klarer og er såre fornøyd med vel utført arbeid. 

Bonden, i dette tilfelle meg, er ikke riktig så happy der jeg går åker etter åker med riva mi og raker bort store hauger med maltraktert gress. Det må jeg gjøre for at ikke det selvsamme gresset skal få ligge en måned og råtne i enga mi. Kommer det råtne graset inn i rundballene så blir de ødelagt og ubrukelige som sauefor.

Så jeg raker det bort, skjønner at Kantklipperen gjør en jobb som er bra, skjønner at han gjør så godt han kan, men skjønner ikke hvorfor det er så viktig å holde på sånn når han kommer til noe som klart og tydelig er en åker.

Så er det kanskje noen som vil si har du prøvd dialog med dem, snakke med dem? Og ja, det har jeg. I unge dager så løp jeg ned til veien når jeg hørte rumlinga av Kantklipperen, stoppet han, og viste han hvor jeg slo, og forpliktet meg til å slå der helt til veikanten. Og det gjorde jeg, og alt var bra ei stund. 

Men bonden ville av og til på ferie, og da var gode råd dyre. Nytter ikke å løpe etter Kantklipperen når man befinner seg på andre enden av landet eller enda lengre vekk. Løsningen ble å sette opp markører (gjerdestolper til elektrisk gjerde) langs åkrene. Det tenkte jeg måtte være idiotsikkert, men nei, Kantklipperen fant en snedig løsning: »Jeg løfter bare maskina mi over disse stolpene som en eller annen dust har satt i veien for meg (hvorfor er det forresten stolper her? Skulle nesten tro noen stelte dette jordstykket, kanskje til og med høstet det?) og slår innafor. Yes, god plan. Det gjør vi!». Og det gjorde han, Kantklipperen.

Da Kantklipperen heller ikke vet hvor grensene mellom bondens åker og Veivesenets eiendom går, så løser han det ved å ta en meter eller to inn på privat eiendom (åker), så er vi i hvert fall sikre! Det har jeg påpekt, og skrevet regning på tapt avling. Fått erstatning? Hjalp det? Nope.

[annonse]
Derfor er ordet tannlegen med i overskriften. Kantklipperen er som tannlegen i Karius og Baktus. De to små fyrene er like hjelpeløse overfor tannlegen som bonden er mot Kantklipperen. Og denne epistelen er sannsynligvis like virkningsfull som Karius og Baktus sin kamp mot tannlegen…

Og så langt øyet rekker har Kantklipperen kost seg med min private åker, og jeg har kost meg med å rake langs kantene på denne og de andre åkrene. Foto: Steinar Ranheim

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.