Skribent for Rana No, Line Ellingsen.

"Ikke mye er så lite forutsigbart som hvilke tekster som prøves til eksamen"

Skrevet av Line Ellingsen
20.05.2018 19:00 - OPPDATERT 23.05.2018 15:38

Kjære elever som skal opp til eksamen i norsk i vår. Det er en glede og en ære å få tilbringe arbeidslivet sammen med stadig nye unge mennesker som skal videre ut i verden. Denne teksten er et forsøk på å vise hvordan dere kan koble eldre og nyere perioder sammen, og den gir en idé om hva som kan komme på eksamen, ut fra det året vi har vært inne i.

Til vårens eksaminand

 

«Å dø

er som en eksamensdag

forestiller jeg meg – en har forberedt seg lenge,

vet hva som er pensum, har fått lest

                                                     det meste (men kanskje

Ikke alt)…»,

 

Slik starter den nyenkle Profil-dikteren Jan Erik Vold diktet «Stor allegori» i gjennombruddsamlingaMor Godhjertas glade versjoni 1968. 1968. Sekstiåtterne. Den rebelske ungdomsgenerasjonen som har fått navnet sitt etter Paris-opprøret samme år. Det er faktisk femti år siden studentene ved Sorbonne-universitetet 3. mai gikk ut i gatene og demonstrerte mot undervisnings- og eksamenssystemet. Jubileum. Slik det også er jubileum for den store venstreradikale tenkeren, Karl Marx som 5. mai i år ble født for 200 år siden.

Begge jubileene peker mot den realistiske tradisjoneni norsk litteraturhistorie. Den politiske litteraturen som vokser fram på 70-tallet i Norge, i dønningene etter Paris-opprøret, klassifiserer vi under perioden sosialrealismen. Forfatterne skrev for å opplyse leserne sine, og mange var politisk radikale unge diktere, som Edvard Hoem og Dag Solstad. Begge skrev lange, radikale romaner med allvitende fortellere som «vet sannheten om samfunnet» og forklarer verden for leseren sin. Ut fra eget ideologisk ståsted. Hovedpersonen er et menneske med en politisk overbevisning som gir løsning på de samfunnskonfliktene som skildres. Miljøet er arbeiderklassen – gjerne proletariserte universitetsutdannede folk – som skal lede en sosialistisk revolusjon. Våpenet skulle ifølge Edvard Hoem være «å lære av fortida sine feil gjennom ei kritisk og vitskapeleg oppsummering av kva slags feil som er gjort og kvar vi kom ut av vegen”.

Den forkynnende politiske litteraturenble nærmest et parentes i litteraturhistorisk sammenheng, selv om filmatiseringa av Solstads roman Gymnaslærer Pedersengir et utmerket utgangspunkt for at nye generasjoner danner seg et levende bilde av perioden. Den realistiske tradisjonener likevel ingen parentes. Den danske litteraturkritikeren, Georg Brandes definerte tendensen han observerte i Norden og Europa i 1870-årene som det moderne gjennombrudd. Hans utfordring er at all kunst, litteratur og åndsliv skal «sette problem under debatt», og han hevdet sågar at «en litteratur som intet setter under debatt, er det samme som at den er i ferd med å tape all betydning».

Når vi tar for oss den realistiske tradisjonen, er det skjønnlitteratur vi forholder oss til. Likevel er det langt fra bare i skjønnlitteraturen at kunsten kan sette problemer under debatt. Ungdomsserien Skamtar opp sentrale utfordringer i dagens samfunn, slik som utenforskap, holdninger til innvandrere, utfordringer med å være flerkulturell, homofil, eller slite med psykisk sykdom. Suksessen til serien viser at ungdom ønsker litteratur og serier som setter problem under debatt – men det må være relevant. Ungdom vil ikke bare underholdes.

Alvorlige tema får fort karakter av underholdning, så også da tidligere justisminister Sylvi Listhaug 9. mars i 2018 publiserte et bilde av fullt armerte jihadister med teksten «AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Saken ble årsaken til at nasjonen var på grensen til mistillitsforslag og regjeringskrise, og skapte en debatt i media som spilte seg ut på mange fronter. Argumenterende, retoriske kommentarer, kronikker og leserinnlegg florerte i aviser og på nett. Samtidig fikk vi se kollasjer av bilder, dikt, og endatil fikk vi gatekunst – som utløste ny debatt om debatten. Gatekunstneren, AFK malte bildet Making a Martyr, der han ironisk framstiller FrP-politikeren som en martyr. Budskapet er at folk må se forbi de store overskriftene og gå mer i detaljene for å finne budskapene og essensen i politikken. De må grave mer i detaljene for å forstå sammenhengene. Bare fragmenter gir ikke helhet, og folk må skjønneheledebatten.

Nettopp en grundig debatt om det samfunnet vi lever i, var det Brandes krevde av litteraturen i sin samtid. Om Brandes krav til litteraturen gjør at de store forfatterne fra den kritiske realismenog naturalismenpå slutten av 1800-tallet fremdeles framstår som Norges gullskribenter, vil være vanskelig å bevise. Likevel er det et faktum at Henrik Ibsens sterke kvinner spilles på teater verden over, og at Nora i Skamer inspirert av Ibsens Nora. Christian Krohgs Albertinemøter maktovergrep i mange former, slik årets store kampanje, Metoohar satt søkelys på hvordan makt misbrukes daglig, i de fleste miljøer.

Andre former for maktovergrep problematiseres i Amalie Skrams ekteskapsromaner, som også er høyst relevante i mange miljøer i dag. Rått, brutalt og ærlig beskriver Skram mødrenes unnvikelse i barneoppdragelsen. Med deterministiskeforutsetninger viser hun hvordan det skjeve forholdet mellom mann og kvinne ødelegger for begge parter, og i Forraadtdriver den unge hovedpersonen, Aurora ektemannen sin i døden. I novella «Karens jul» utfordres leseren til å se hvordan vi ofte er mer opptatt av å skjule de fattige og ressurssvake, enn å belyse utfordringene, og slik endre på forutsetningene og få samfunnet på rett spor. Nettopp naturalistenSkram skal ha ære for å vekke til live undertegnedes interesse for kvalitetslitteratur - som nittenåring. Nettopp fordi hun og forfatterne fra den realistiske tradisjonen problematiserer universelle tema som skjer, og skjer om igjen.

Ikke minst er etiske problemstillinger noe mennesket av i dag må ta stilling til. Hvordan kommuniserer vi i offentlige rom, slik som på sosiale medium på internett? Er det å være helt stille og ikke delta den mest riktige måten å opptre på? Eller er det slik at vi må stå opp mot de gruppene av mennesker som sprer hatretorikk, usann eller misvisende informasjon? Etiske dilemmakjennetegner den nyrealistiske diktinga, eller den etiske realismensom overtar tidlig på 1900-tallet. Perioden preges av store fortellere, og blant dem finner vi to Nobelprisvinnerei litteratur, Sigrid Undset og Knut Hamsun. De står mot hverandre verdimessig, selv om begge er konservative og ivrer for å bevare riksmålet. Undsets storverk, trilogien Kristin Lavransdatter, viser Undsets personlige, religiøse kamp, der hun også konverterer til katolikk. Fokuset i litteraturen er likevel ikke å endre samfunnet, men at mennesket blir stilt overfor moralske, problematiske spørsmål – og de må ta etiske valg.

I motsatt politisk leir er de også opptatt av valg, men i arbeiderdiktningaer formen mer appellativ. Forfatterne Rudolf Nilssen, Nordahl Grieg og Arnulf Øverland, maner fram et radikalt engasjement også kjent som kulturradikalismen. Først ut trer en personlig favoritt fram. «Jeg kom til verden i en mursteins gård», sier det lyriske jeg-et som Rudolf Nilssen på 1920-tallet skildrer med kjærlighet og lojalitet. Arbeiderklassen er hans base, med tro på en sosialistisk revolusjon: «gi meg de (…) menn (..) som aldri i livet går hen / og selger min store tanke / men kjemper til døden for den». Ikke så rart da at de nyfrelste sosialrealistenepå 1970-tallet plukket fram Nilssens tekster og laget visesangav dem.

Jens Bjørneboes tekster er også blitt til viser. Anne-Grete Preus utgivelse Fullmånefra 1987 består utelukkende av Bjørneboe-tekster. Kritiske tekster. Såre tekster. Bjørneboe skrev romaner om skolesystemet, og tok den svakes parti. Makt og ondskap står sentralt som tema i romanene hans. Disse inngår i etterkrigslitteraturen realistiske tradisjon. Likevel er det i essaysamlinga Vi som elsket Amerika (1970)at Jens Bjørneboe gir sine unge lesere et helt klart budskap. Servert gjennom imperativer. Han krever ulydighet av elevene, for en lærer ikke gjennom lydighet. «Tenk selv», skriver han. «Du skal være mistenksom», og «du skal spørre alle autoritære mennesker (…) om alle ting. Du skal tvinge dem til å begrunne hvert ord de sier», maner anarkisten. For Bjørneboe krever aktive tenkende elever. Elever som utfordrer og som tenker selv. Kritiske, samfunnsbevisste mennesker. Noe som også er selve formålet med utdanningen.

Tenke selvmå dere unge eksaminander gjøre under eksamensdagene 24. og 25. mai. På hver av de to eksamensdagene skal dere skrive to tekster, en kort og en lang. Dere skal bruke den fagkunnskapen dere har opparbeidet dere gjennom tre år i videregående skole – og med hele grunnskolen som bakteppe. Retorisk analyse, kreativ tekst, argumenterende, informerende eller resonnerende tekster – og skjønnlitterær analyse – gjerne i sammenligninger. Tre kompetanser skal synliggjøres: lesekompetanse, skrivekompetanse og norskfaglig kompetanse.

Ikke mye er så lite forutsigbart som hvilke tekster som prøves til eksamen, men har du lest denne teksten, ser du hva mitt tipser. Den realistiske tradisjoneni norsk litteratur står for tur, tror jeg. Slik Hans Børli som har 100-årsjubileum også er et tips. Ser du linjene fra Brandes, som krevde at litteraturen måtte føre til samfunnsendringer, og fram til Hkeems «Ghettoparasitt» som problematiserer det å være ung innvandrer i et fordomsfullt Norge, jo tryggere kan du møte tekstene du skal lese. Tekstene skal du lese godt, du skal bryte dem opp og sette dem sammen igjen – til din egen tekst om teksten.

Lykke til!

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.