Trond Danielsen sammen med sønnen Tord Danielsen. Bildet er tatt i anledning en reportasje i Rana No, tidligere. Foto: Silje-Tamara Rojas

"Jeg slåss for mitt barns fremtid, du slåss for en flyplass"

Skrevet av Trond Danielsen
07.05.2020 17:00 - OPPDATERT 07.05.2020 21:12

Flyplass eller ikke flyplass

Når du leser dette, så tror du sikkert at jeg er motstander av at vi skal få ny flyplass på Hauan. Men det er jeg slettes ikke. Jeg tror på de som snakker om store positive ringvirkninger for regionen. Og jeg har selvfølgelig ikke noe imot å betale mindre for flybillettene. Men det er et stort men her. Og det er spørsmålet om hva som er en kommunal oppgave. 

Kommunen det er vi det. Det er veier, helsehus, skoler og mye mer. Alt det som loven forteller oss at vi har rett til. Borgerretter vi har, som betales av skatt og overføringer fra staten. Våre penger og våre tilbud. Og mange vil nok føle at det er lurt av kommunen å bruke av disse pengene på en flyplass. Og også da vil jeg nok vært enig, så fremst de kommunale tilbudene var slik de skal være.

Og da tenker jeg «Er det egentlig en kommunal oppgave å investere i statlig infrastruktur?» Kanskje. Men hvis dere har stor tiltro til kommunale investeringer, har jeg et spørsmål til deg. Husker du Terra? Selvfølgelig gjør du det. Og da synes jeg det er grunn til å spørre om dette er en ny stjerne på Terrahimmelen. Jeg vet det jo ikke. Er slettes ingen økonom. Men jeg er gammel nok til å tenke at investering for fremtiden skal man gjøre, når nåtidens behov er dekket. Jeg er av den kjedelige sorten, som ikke bruker penger jeg ikke har. Som aldri har reist på ferie med penger fra et forbrukslån. Ikke engang eid et billån. En som alltid har en liten reserve i banken, hvis noe uforutsatt skulle skje. Kjedelig ja, men trygt. 

Og det er ikke bare jeg som tenker slik. Privatpersoner, bedrifter og kommuner flest har slike nød fond. Det er jo faktisk hele poenget med oljefondet vårt. Penger vi kan bruke når vi behøver dem. Derfor er det så vanskelig å forstå at ikke Rana Kommune tenker på samme måte. For der vil de slakte grisen. Tømme alle reserver, og håpe at fru fortuna vil vise nåde i lang tid fremover.  

Så hva er konsekvensene tror du? Det er ikke slik at et kommunalt budsjett er en Sareptas krukke. Når de bruker penger på noe, så må andre ting vente. Og en slik ting er kommunale bofelleskap. Og det er det som er utgangspunktet for min kritikk av kommunal pengeforbruk. For slike bofelleskap er noe som er en kommunal oppgave. Og i akkurat denne oppgaven har Rana et digert etterslep.

Min sønn er en av dem som trenger en slik bolig. Foreløpig bor han på gutterommet, og der kommer han til å være ennå lenge. Selv om vår omsorgsplikt strengt tatt frafalt den dagen han ble myndig. Men jeg vet jo at vi ikke kommer til å være her for alltid. Og hva da? Hvordan kan vi foreldre sikre vårt barns fremtid når vi er borte? Jo det kan vi gjøre med å fortelle at han finnes. Vi kan skrive i aviser, til kommunen og til departementer. Vi kan si at for oss er det viktigere at vår sønn er trygg, enn å ha mulighet til å reise med 737 fra nabolaget. Og for meg er det uforståelig at ikke en kommunepolitiker tenker på samme måte. 

Det er ikke slik at vår sønn er en kommunal utgiftspost. Siden vi er verge for han, så må vi ha god kontroll på hva hans penger brukes til. Han har jo sin uføretrygd, og litt lønn fra jobben sin. Og derfor må vi føre et regnskap, som sendes årlig til fylkesmannen for revisjon. Viktig, naturlig og helt rett. Men dette er ikke de eneste penger som han får. Årlig får kommunen en overføring fra staten. Og i skrivende stund er denne overføringen på 720.000 i året. Penger kommunen får for å dekke ekstrautgifter et funksjonshemmet menneske genererer. Men i motsetning til oss verger, så trenger ikke en kommune å dokumentere hva pengene brukes til. Det hadde vært helt greit det, hvis pengene hadde blitt brukt på det de var tiltenkt. Jeg skjønner godt at noen mennesker har behov som langt overskrider dette beløpet. Men for vår sønn er det i alle fall ikke tilfelle. 

Vår sønn har økonomi til å kjøpe sin egen bolig. Og det ville vært en god ide, hvis det ikke var for en ting. Han vil da isolere seg. Og ensomhet er fryktelig ekstrabelastning. Derfor kommer han ikke til å flytte hjemmefra, før han kan kjøpe denne leiligheten i et bofelleskap. Slik er det bare. Og DET er en kommunal oppgave.

Jeg har flere ganger prøvd å få et møte med kommunen. Første gang ble et slikt møte planlagt med Geir Waage allerede 13. juni i 2016. Dette møtet ble det ingenting av. Og senere ble jeg kontaktet av Peter Eide Walseth 2. september i 2019. Dette møtet ble det heller ingenting av. Begge gangene var det etter at avisinnlegg fra undertegnede. Og jeg skjønner jo hvorfor slike møter blir avlyste. Det har jo med kjøttvekt å gjøre. De funksjonshemmede, og deres familier, er jo en liten gruppe. Og de betyr ikke stort i en valgkrets. Kanskje hvis man oppnår stemmer i et valgår, men ikke ellers. Da er det enklere å ikke bruke for mye tid på.

[annonse]
Og det er i grunnen helt greit. For mitt mål er større. Det er å få forandret sosialloven slik at en kommune er pliktig å gi de minste av oss, et fungerende botilbud. Og at fylkesmannen avgjør hva dette tilbudet skal bestå av. Og det oppnår man jo ikke med leserinnlegg eller kommunale møter. Det gjør man med å gjøre beslutningstagere oppmerksom på problemet. De som har makt til å gjøre forandringer. Stahet er viktig i en slik prosess. Og tro meg Geir. Jeg har mye mer å sloss for enn hva du har. For jeg slåss for mitt barns fremtid, og du slåss for en flyplass. Gjett hvem av oss som er mest motiverte. 

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.