"Jeg tror det var akkurat der og da, stående midt på riksvegen, at jeg forsto at mitt liv er globalt, at det dels styres av krefter jeg ikke er en del av"

Skrevet av Øystein Bentzen
19.03.2020 19:30 - OPPDATERT 20.03.2020 06:00

KRONIKK: – Det som de fleste av oss kaller vi, eller enda bedre; for fellesskap og solidaritet, viser seg igjen å være stort og mektig, skriver Øystein Bentzen.

Lag gode fotspor!

Tipper det var ei helg rett før jul i 1973, klokka var tre på natta, det snødde tett og det var internasjonal oljekrise. I hele landet var det innført forbud mot å kjøre bil, og jeg var på veg heim fra en fest sammen med en kamerat. Vi gikk opp gjennom den store brede avenyen som vi da kalte Sørlandsveien i Mo i Rana, opp forbi det gamle gymnaset og brannstasjonen.

Vi gikk midt i gata, ikke en bil var å se. Ingen hjulspor, ingen fotspor, bare et hvitt tommetykt lag av nysnø. 

Jeg husker vi stanset der hvor Sørlandsvegen delte seg i to og ble til Nordlandsvegen og Svenskvegen, og vi så på våre egne fotspor som strakk seg nedover mot sentrum. Under dette hvite og uskyldige teppet av snø truet en kald krig og en verdenskrise, og ingen visste i desember hvor det ville ende. Jeg tror det var akkurat der og da, stående midt på riksvegen, at jeg forsto at mitt liv er globalt, at det dels styres av krefter jeg ikke er en del av.

Neste gang jeg kjente denne mektige følelsen var sent på kvelden etter 22. juli. Jeg sto og så på blomsterhavet ved Domkirken i Oslo som bare vokste og vokste, og i min by No2 rådet det en merkelig og nesten sakral stillhet. Soldatene som sperret adgangen opp Grubbegata og Akersgata ble mektige, men samtidig så beskyttende og beroligende. Igjen kjente jeg denne følelsen av en kraft jeg ikke kunne styre, men samtidig en solidaritet med noe annet stort og mektig, det de fleste av oss kaller vi.

Så skjer det igjen, og brått står vi alle sammen midt oppi noe ingen av oss vet hva er. Som min kvikke og 84 år gamle søster skrev på facebook i forleden: Blir det harde tak vil vi måtte sortere blant de vi er glade i. Hvilke kvaliteter skal vi da benytte foran en respirator i valget for en ung sterkt psykisk utviklingshemmet og en åndsfrisk person på godt og vel 80? Hva med de som sitter fengslet? Hva med en asylsøker uten oppholdstillatelse? Hva vil skje med min og din etikk om skruene strammes til? Hva om jeg må velge bort deg?

Det er lettere å rive ned enn å skape, og det er lettere å kritisere enn å velge rett. Å kritisere våre myndigheter er den enkleste sak i verden – det finnes flust med argumenter. Men å styre selv, å være den som velger og ikke minst og for evig tid, være den som valgte – se det er et oppdrag for en annen smed, enn så lenge.

I dag tidlig snødde det tett, og jeg leste om tusener som har meldt seg til oppgaver for vårt helsevesen. Det som de fleste av oss kaller vi, eller enda bedre; for fellesskap og solidaritet, viser seg igjen å være stort og mektig. Jeg kjenner litt av det samme som i 1973 og 2011, og akkurat nå er det godt å være der jeg er – som en i flokken.

Ta vare, venner og kjente. Lag gode fotspor, så står vi an’a – i fellesskap.

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.