"Jeg var i det dypeste mørke"

Skrevet av Iren-Marie Owe
06.01.2020 17:00 - OPPDATERT 06.01.2020 19:30

Å VÅGE Å SNAKKE OM SELVMORDSTANKER OG SELVMORD

Et tema som for de aller fleste er tabubelagt og for skummelt å snakke om. Temaet er noe vi aller helst unngår å ta opp og spesielt blant sine nærmeste. Det ligger enormt mye skam og nedverdigelse bak dette ordet - å ha selvmordstanker. Å ikke makte å takle livet sitt og det til tross for at en kanskje har et nært og godt nettverk rundt seg.

En kan tenke at det er nok det aller beste at en blir borte fra dette livet, slik at en ikke lengre er til belastning og bekymring for de rundt en. En ønsker så inderlig å skåne sine nærmeste.

Mange er redde for å spørre en som sliter et direkte spørsmål om den har planer om å ta livet sitt i frykt for å trigge personen til å faktisk gjøre alvor av sine tanker/planer. Likeså følger det med for mange en enorm stor usikkerhet og frykt for hvordan ta imot samt å følge opp de ærlige svar en eventuelt vil få.

Helseminister Bent Høie skrev bl.a på sin FB profil 28.12.19 « Det er viktig at de som sliter psykisk, får hjelp når de trenger det» likeså skrev han at « de som vi møter, må vi spørre hvordan har du det egentlig? « Videre skrev Høie « vær ikke redde for å spørre! Ingen tar livet sitt fordi du spørr fordi om de tenker på det, men noen lar kanskje være fordi du spør».

Dette er uttalelser som jeg har grunnet veldig på og årsaken til det er at jeg selv har opplevd å bli spurt direkte om jeg har tanker om å ta mitt liv, både av legevakt, og fra flere ansatte innenfor psykiatritjenesten (både spesialisthelsetjenesten samt den kommunale psykiatritjenesten). Svarene mine har av og til vært JA, jeg har både tanker og konkrete planer om å ta mitt eget liv.

Å være dønn ærlig med hjelpeapparatet om sine selvmordstanker og selvmordsplaner har JEG opplevelser av å være en stor vits. Å være innenfor de psykiatriske hjelpeapparatet når en står i en kvikksand som en bare føler kveler seg sakte men sikkert å be ydmykt om hjelp når en er i en dyp krise, føles faktisk værre når en blir avslått hjelp.

Det står forklaring om selvmord i Wikipedia -  selvdrap, frivillig død, villet egenskade. Selvmord er en aktiv villet handling som fører til døden for den som utfører det.

Ja, er det nå en «frivillig død egentlig? Når det står i dødsannonser at hun/han valgte å ta sitt eget liv, så kjenner jeg på ulike omstendigheter som kanskje heller er årsaken til dette dødsfallet.

Kan det være slik at personen egentlig ikke ville dø, men maktet ikke å leve slik den gjorde og så ingen annen utvei i kampen om å få den hjelpen den trengte for å komme seg opp fra det dypeste mørke. Kan det være slik at personen har over tid kjempet for å få hjelp fra hjelpeapparatet, for å bli sett og bli tatt på alvor og følt seg helt usynlig? Dette kan være faktorer som kan være medvirkende til at personen ikke har sett noen annen utvei enn å ta sitt eget liv.

[annonse]
NRK skrev i en artikkel 18.4.18 at «annenhver dag tar en pasient i psykisk helsevern sitt eget liv». Dette er et skyhøyt tall som sier meg mye om den kampen disse menneskene står i og som de ikke ser noen annen vei ut av en å ta sitt eget liv. En kan spørre seg hva er det som går galt når statistikken viser disse tallene og det innenfor et system hvor psykisk syke mennesker skal bli fanget opp, fulgt opp og få akkurat den hjelpen de så sårt trenger.

Og hva med alle de menneskene som ikke er innenfor det psykiatriske hjelpeapparatet, som ikke er blitt fanget opp og som går helt alene i ensomheten med sine selvmordstanker og selvmordsplaner? Mørketallene er nok store og jeg tror vi bare ser og hører om toppen av isfjellet i de statistikker som blir presentert.

I 2018 var det 674 mennesker som tok sitt eget liv. Konkrete statistikker på hvor mange selvmordsforsøk som ble utført finnes ikke. Og hva med alle de som har et selvmordsforsøk bak seg, blir de fanget opp av hjelpeapparatet etterpå? Hvem påser at dette så skjer?

Det er nå blitt slik at folk flest som sliter psykisk skal få hjelp i den kommunen de bor i, av det kommunale psykiatrikontoret. De aller fleste pasienter som blir henvist fra fastlege til spesialisthelsetjenesten ( voksenpsykiatrisk poliklinikk - VOP) får avslag, da policyen er nå at kommunen skal ta ansvar. Det arbeider mange dyktige i den kommunale psykiatrien, men kompetansen kan overhode ikke sidestilles med de som arbeider på VOP.

Og som kjent så skjæres det ned til beinet hvert eneste år når kommunebudsjettet skal vedtas, hvor stillinger innenfor psykiatrien blir fjernet for å spare penger. Ventelistene for å få hjelp blir bare  lengre og lengre.

Ja, nå er det i Rana kommune vedtatt et prosjekt som heter « Rask psykisk helsehjelp» og det er vel og bra, hvor det er de «lettere» tilfellene av psykisk syke som skal få tidlig hjelp. Når det så iverksettes et nytt tilbud, så blir det ikke tilført nye stillinger til dette prosjektet forutenom en psykolog. Det skal altså være omrokkeringer av de ansatte, som igjen medfører færre ansatte til å ta seg av de tyngre og alvorlige pasientene. De pasientene som egentlig trenger en ekstra og økt innsats for å få hjelp, får altså mindre hjelp. Hvor er logikken hen?

Å intensivere arbeidet for å hindre selvmord er et stort samfunnsansvar i Norge, og her må altså innsatsen virkelig intensiveres innenfor psykiatrien og da for det første å overføre mer midler til kommunene og da øremerkede til psykiatrien, slik at de kan bygge opp tjenesten istedenfor å bygge ned slik det nå blir gjort hvert eneste år.

Spesialisthelsetjenesten må både styrkes og å ta imot flere henviste pasienter som kan hjelpe de tyngste tilfellene som sliter aller mest.

Det må bli tilbud om flere sengeplasser igjen innenfor psykiatrien, da det er ikke alle psykiatriske lidelser som lar seg gjøre å behandle hverken poliklinisk eller kommunalt.

Det har vært en ekstrem rasering av tilbudet om sengeplasser i psykiatrien, fra 1999 til 2017 er det blitt lagt med sengeplasser fra 6276 til 3746 innenfor psykisk helsevern. Dette kan bare IKKE fortsette, det MÅ snus!

Litt om egne erfaringer:

For ca 3 år siden var jeg på legevakten en fredagskveld hvor jeg var bunnløst fortvilet og hadde susicidale tanker og planer. Legen spurte meg om jeg hadde planer om å ta mitt eget liv, hvorpå jeg var ærlig og svarte ja. Svaret fra legen var følgende «Nei, det må du ikke gjøre, du må kontakte fastlegen din over helgen, ha en fin helg». 

Jeg gikk ut ifra legevakten enda mer fortvilet enn når jeg kom inn over å ikke bli tatt på alvor overhode og bare sendt hjem til meg selv som bor alene.

Dette er et legevaktbesøk som jeg ALDRI kommer til å glemme!!

Heldigvis greide jeg etter lang tid å komme meg såpass ovenpå igjen, at det gikk bra og jeg har ikke angret bare en gang på at jeg ikke meldte denne legevaktslegen inn til Fylkeslegen, men jeg hadde ikke overskudd til å gjøre noe med det.

I desember 2018 var livet mitt helt svart igjen. Jeg var i det dypeste mørke og ønsket så veldig en innleggelse for å få intensiv hjelp for å komme meg ut av mørket. Den kommunale psykiatrien slet med å hjelpe meg og var enige om at jeg burde hatt en innleggelse, hvilket jeg fikk avslag på. Jeg ble også henvist til VOP, men fikk avslag der også.

Det endte med et selvmordsforsøk, hvorpå jeg havnet på akuttmottak og intensiven. På intensiven ble jeg liggende uten at noen som helst av de ansatte kom å snakket med meg om hvordan jeg hadde det etter den traumatiske hendelsen jeg nylig hadde vært igjennom. Å bli liggende helt alene med mine tanker om hva og hvordan jeg hadde det var en forferdelig opplevelse. Å ligge på et sykehus etter et suicid forsøk å føle seg helt overlatt til seg selv. Akutt ambulant team ble etter hvert etter ordinære prosedyrer kontaktet mens jeg lå på sykehuset, men der fikk jeg ikke noe hjelp da de mente at den kommunale psykiatrien skulle ta ansvar for meg.

Etter selvmordsforsøket etterlyste jeg den kommunale psykiatritjenesten om de ikke hadde prosedyrer for å ivareta personer etter et selvmordsforsøk og svaret var at det fantes det ikke - noe som overrasket meg veldig. Hvordan kan dette være mulig? I somatikken er det prosedyrer for det absolutt aller meste, hvordan stelle et liggesår, hvordan legge inn en veneflon osv.

Jeg spør meg selv hvordan skal de ivareta best mulig personer som har vært i den dypeste krise som det går an å være i - uten å ha klare prosedyrer på ivaretakelse?

Særskilt i disse tider etter Ari Behns tragiske bortgang oppfordres det nå til å tørre å spørre de en vet sliter med psyken om hvordan de har det. Folk blir oppfordret til å be om hjelp om livet er for tungt å leve. Og ja, jeg kan ikke bli mer enig i at folk må både våge spørre og å våge å be om hjelp. Det er bare det at jeg frykter falske forhåpninger om at en vil få den hjelpen en virkelig trenger når det stormer som verst. Grunnen til at jeg frykter det er som tidligere nevnt den mangelfulle kapasiteten til å hjelpe både kommunalt, i spesialisthelsetjenesten og ved sengeposter.

[annonse]
Som psykisk syk selv over mange år, som virkelig har kjempet med nebb og klør for å få den hjelpen jeg så sårt har trengt/trenger både i spesialisthelsetjenesten VOP og i sengepost.

Det skjæres ned over en lav sko i psykiatrien, de som jobber i psykiatrien er bondefanget i et system som er så nedrig både overfor pasienter/brukere og de ansatte som ikke får gjort den jobben de er ansatt for å gjøre.

Her skal det være et samlebånd som på en fabrikk (for de som slipper gjennom) fort inn og fort ut. Det KAN være greit med en slik samlebånd-strategi for de som sliter med lettere psykiske plager, men hva med alle oss som har mer sammensatte psykiske plager? Her går det ikke an å tenke 10-12 behandlinger og så er en frisk. 

Jeg har ikke tall på hvor mange avslag jeg har fått fra VOP hvor det står «selv om alvorlighetsgraden er tilstede, så er det ikke nytte og kostnadseffektivt å behandle deg». Hva tror dere det gjør med en å få en slik uttalelse? Jo, bl.a at en føler seg som en gammel bruktbil som det ikke er vits i å reparere på lengre!!!! Hvor er menneskeverdet blitt av???

Og selv med flere suicid forsøk bak meg (senest desember 2018), så møter en altså stengte dører og det til tross for at en så innstendig har bedt om hjelp.

Det er ikke rart at selvmordstatistikken som nå er over 600 pr år bare øker for hvert år.

Har dagens regjering råd til å la være å satse mer på psykiatrien? Nå MÅ det gjøres et stort løft å bevilge øremerkede penger til både økt kompetanse og flere ansatte innen alle ledd i psykiatrien! Vi har ikke «råd» til å miste flere menneskeliv pga manglende og fraværende hjelp!!!