Stille på Sjona

«Når det e stilla på Sjona e det bryllup i helvete» 

Dette er et munnhell jeg lærte som unge i Rana. Jeg fikk høre det når vi kjørte over Sjonfjellet på vei til Nesna. Jeg skjønte etterhvert at bryllup i sådanne lokaler var en sjelden begivenhet.

Det blåser stadig på Sjona, men dette feires i helt andre forum. I kontorene til de som får konsesjon og lukrativ, statlig finansiering til å bygge store vindkraftanlegg i norsk uberørt natur.

Sjonfjellet skal nå bekles med drøyt 100 vindturbiner. Hver turbin skal rage ca 250 meter over et betongfundament på ca 350 kubikkmeter. Turbinene vil ha rotorer med en diameter på nesten 150 meter. I en kommune som ligger i Norgestoppen på antall vannkraftverk skal man altså rasere dette så godt som uberørte området. Strømmen skal benyttes av en planlagt batterifabrikk som visstnok skal generere 2500 arbeidsplasser. Alt i klimaets navn, selvfølgelig.

Det er ikke bare på Sjonfjellet det blåser hardt. Norges befolkning har begynt å ta inn over seg de enorme naturinngrepene disse vindkraftanleggene medfører. Og når flere anlegg nå er blitt realisert har folk bråvåknet og innsett at drømmen om en koselig «vindmøllepark» viser seg å være hverken koselig eller spesielt miljø- og klimavennlig.

Innsigelsene og motargumentene er mange:

• Store naturinngrep på grunn av store moduler som skal fraktes inn og monteres i uberørt terreng.
• Høye tap av fugler. De totalfredede viser seg å ikke være fredet lenger, som Hubroen på Frøya eller de 100 ørnene på Smøla som har måttet bøte med livet i disse gigantiske, evig sveipende giljotinene.
• Store menneskelige omkostninger. Man er i det siste blitt gjort klar over at lyden av vindturbinene er skadelig for mennesker, sjøl om de ligger et stykke unna bebyggelse.
• Rotorbladene tar store mengder innsekter, som er så viktig for fauna og dyreliv. 
• Myrer, som har vist seg veldig viktig i klimaøyemed fordi de lagrer store mengder karbon, utraderes i disse områdene.
• Slitasje på rotorblad over tid gir store mengder mikropartikler i faunaen. Etter endt levetid (ca 20 år) utgjør spesielt rotorbladene et stort avfallsproblem.
• Vi hører historier om at utbygger «tar seg til rette». For eksempel flere turbiner enn det som er gitt i konsesjon (Egersund). Bruk av annen anleggsvei enn gitt i konsesjon og mye overflødig materiell i anleggsområdet (Kvaløya).

Bare for å nevne noen.

• Vindindustrianleggene finansieres i stor grad av ordningen med elsertifikater. Som du og jeg betaler over strømregninga.
• Det er i stor grad utenlandske selskaper som bygger disse industrianleggene. Og det stilles spørsmål om hvor mange lokale jobber som egentlig genereres fra slik bygging og drift. Det vi vet er at andre aktører er skadelidende, som reiselivsbransjen og husdyr- og landbruksaktører, med flere.
• I flere Europeiske land er utbyggingen av vindkraft stoppet opp fordi det er økende kunnskap om skadene slike anlegg påfører mennesker og natur. Våre danske naboer har vedtatt at de skal mer enn halvere sine eksisterende vindkraftanlegg. Likevel skal Norge bli «Europas grønne lunger».
• Vi har fått kritikk av FN fordi vi ikke tar godt nok vare på naturmangfoldet. Det er ikke bare regnskogene i amasonas som er avgjørende for klimaet. Vår natur og vårt artsmangfold er også viktige nøkler til løsningen på det store klimaspørsmålet.

Lista er så mye, mye lengre. Dessverre. Lang nok til at vi bør ta inn over oss at vindkraft i dagens form er en blindvei i klimapolitikken vi er nødt til å gjennomføre.

Området jeg tråkket mine barnesko er et stort antall elver bygd ut. En oppgradering av de gamle vannkraftanleggene vil gi mer enn nok strøm til den planlagte batterifabrikken.

La det bli stilla på Sjona. La det feires over hele landet. Men la ikke utenlandske kraftbaroner danse rundt gullkalven. La Sjonfjellet være turbinfritt! 
 
Kilder: Aftenposten innsikt, Teknisk Ukeblad, NVE