Foto: Silje-Tamara Rojas

"Men det er helt greit at nesten halve Helgeland kan lekke nordover..?"

Skrevet av Roger Marthinsen, Redaktør Rana No
28.11.2019 14:07 - OPPDATERT 28.11.2019 22:51

KOMMENTAR: – Kan direktøren leve med et styre som så til de grader har meddelt at hun ikke er kompetent til å stille den korrekte diagnosen for hvordan fremtidens Helgelandssykehus skal utvikles, spør Rana Nos Roger Marthinsen, etter sykehusstyrets behandling.

At ikke alle kommer til å bli fornøyde med dagens utfall, Helse Nords anbefaling og til slutt helseminister Bent Høies endelige beslutning om sykehusstruktur på Helgeland, er utvilsomt. Noe annet vil være svært overraskende. 

Det viser dagens styremøte, der styret er akkurat så splittet og delt av den kunstige barrieren som noen har lyktes å gjøre Korgfjellet til, som overhodet mulig. Hvordan man skal bygge ett sykehus med ett felles fagmiljø etter det som har skjedd så langt, det er nærmest umulig å forestille seg. 

Dagens styremøte skulle i utgangspunktet ikke dreie seg om politikk. Likevel har styremedlemmer brukt forstørrelsesglass og brukt ropert for å maksimere betydningen av at tolv ordførere "sør for Korgfjellet" ble enige om Leirfjord som lokasjon for ett stort sykehus på Helgeland. At dette vil føre til økt reiseavstand, mer pendling og gi et massivt klimaavtrykk i en verden der de fleste jobber på spreng for å begrense dette, det møtes nærmest med et skuldertrekk.

At det vil utløse massive behov for investeringer i infrastruktur og utfordre Helgelandssykehusets fremtidige bærekraft, det er underordnet.

At det vil reise massive utfordringer med tanke på å beholde fagfolk i en interimsfase og – ikke minst –  fremtidig rekruttering, det ble betegnet som noe forbigående. På lik linje med at man også betegnet pendling som et lite problem og uansett en forbigående utfordring. 

Det mest påfallende er imidlertid fraværet av anerkjennelse av det som befinner seg nord for Korgfjellet. I sykehusdirektørens forslag til struktur legges det opp til ett sykehus med fødetilbud og akuttberedskap og to DMS med akuttfunskjoner, sør for Korgfjellet, og ett sykehus og ingenting annet, nord for Korgfjellet. Dette mener noen er et "overgrep" mot befolkningen sør for fjellet og ute ved kysten og på øyer og holmer. 

Nord for fjellet, derimot, skal man være fornøyd med ett DMS – og ingenting mer. At det bor rundt 36.000 mennesker på Nord-Helgeland, noen av dem også på øyer og holmer, og at området er langt tettere befolket enn sør-delen av regionen, det synes ikke å spille noen rolle.

For ordens skyld: Det bor rundt 78.000 innbyggere på Helgeland; i overkant av 36.000 på Nord-Helgeland og tett under 42.000 på Sør-Helgeland. I sykehussammenheng kan man trekke fra Bindal og kommunens drøyt 1.400 innbyggere – de tilhører Helse Trøndelag.

Dette gir en prosent-fordeling der rundt 47 prosent tilhører Nord-Helgeland, og 53 prosent tilhører Midt- og Sør-Helgeland. Så kan man jo mene hva man vil om påstander som at "et overveldende flertall av Helgelands befolkning bor sør for Korgfjellet" – et flertall som sågar noen har klart å tallfeste til 71 prosent. 

[annonse]
For de drøyt 36.000 som bor på nordsiden av fjellet skal det være mer enn godt nok med ett DMS. Mens det er altfor dårlig, ikke akseptabelt og henimot grenseløst uforsvarlig, om den resterende drøye halvdelen avspises med bare ett sykehus, to DMS og en helikopterbase. 

For:

– Det er kort vei fra Mo til Bodø, så de har Nordlandsykehuset.

Sånn – omtrent – ble det uttrykt fra et styremedlem tidligere i dag.

For sør for fjellet er man langt mer bekymret for pasientlekkasje sørover, av noen av de 13.000 innbyggerne på Sør-Helgeland – som vil få et hypermoderne DMS, har en ambulansehelikopter-base og vil få et sykehus med akuttberedskap og fødetilbud i Sandnessjøen – enn at rundt 36.000 potensielle pasienter i et "DMS-område nord" kan komme til å lekke nordover. 

I det store og hele virker det som om innbyggerne på nord-delen av Helgeland betyr lite eller ingenting sammenlignet med de som bør lenger sør i regionen, for deler av styret. Slik er det i hvert fall fristende å tolke det, når man hevder at det å legge ned det eneste sykehuset i en region med 36.000 innbyggere, det skal gi et bedre tilbud for hele Helgeland, enn det å ha to sykehus? At fødetilbudet for hele Helgeland blir bedre for alle helgelendinger, ved å legge ned sykehuset i en by som har omtrent like mange innbyggere som Brønnøysund, Mosjøen og Sandnessjøen til sammen! 

Det som nå blir svært interessant er imidlertid ikke bare det som skal skje videre, når Helse Nord og til slutt helseministeren får saken på sitt bord. Hvordan man skal finne en diagnose og en kur for en vei videre for Helgelandssykehuset, det virker akkurat nå nærmest umulig å få øye på. Sykehusets øverste ledelse og flertallet i styret er overhodet ikke samstemte.

Styrets medlemmer vektlegger totalt forskjellige argumenter for sine beslutninger. Der enkelte i dag argumenterte faglig om rekruttering, fagmiljøer, økonomi, klimaavtrykk og bærekraft, tok andre sats fra sin geografiske navle, og argumenterte ut fra denne.

Faggrupper står steilt mot hverandre. Leger i Mo i Rana har nylig vært ute og gitt klar beskjed om de mener at deres kolleger på andre siden av fjellet driver urent trav. Styreleder Dag Hårstad var i forbindelse med varslingssaken ute og ga et tydelig signal om at her hadde mange ansatte i Helgelandssykehuset nærmest ukritisk kastet seg på vogna og innleverte det som viste seg å være grunnløse varslinger. Tydeligere kan man knapt uttrykke at det hersker en ukultur som ligger svært langt unna en felles kultur og -tenking. 

Og det politiske Helgeland går dessverre mot enda en kald og mindre konstruktiv krig. Der Rana er beskyldt for bare å tenke på seg selv, når man har argumentert for to sykehus på Helgeland – ett på hver side av fjellet, begge med fødetilbud og fullverdig akuttfunksjon. Riktignok et litt større her oppe enn der nede, men dette er kompensert og vel så det i direktørens modell, med to DMSer i tillegg. At det største sykehuset er anbefalt plassert i Mo i Rana er forøvrig faglig underbygget med blant annet ressursgruppens anbefaling. I dagens styremøte ble nettopp den rapporten flittig brukt som argument for ett-sykehusmodellen – men nærmest ignorert når det gjelder det faktum at 7 av 8 medlemmer i ressursgruppen anbefaler Mo i Rana for lokasjon av et hovedsykehus, enten man går for ett eller to sykehus på Helgeland. 

Dagens styremøte endte med et vedtak der styret er svært splittet, og der et flertall har vraket direktør Hulda Gunnlaugsdottirs bunnsolide anbefaling for et fremtidsrettet sykehustilbud på Helgeland.

Har da flertallet av styret tillit til sin direktør? Men kanskje enda viktigere: 

Kan direktøren leve med et styre som så til de grader har meddelt at hun ikke er kompetent til å stille den korrekte diagnosen for hvordan fremtidens Helgelandssykehus bør utvikles?