Bulimi handler om mye. Sondre Skjelvik forteller hvordan det føles fra innsiden.

Når mat blir vanskelig holder alle kjeft

Skrevet av Sondre Skjelvik
27.05.2019 19:30 - OPPDATERT 28.05.2019 06:00

Psykiske lidelser er uhyre vanskelig å prate om, merkelig vanskelig å prate om. Hvorfor er det slik? Alle prater om influensa, forkjølelse, ja til og med kreft er like normalt å diskutere som været. Det vil jeg endre på. Her er første del av min historie.

Journalist Sondre Skjelvik i Rana Nos søsteravis Bodø Nu, er Bodøs raskeste maratonløper. Men han har også kjempet mot store utfordringer knyttet til bulimi. I denne føljetongen deler han sin historie. Her er første del.

-------

Dunk, dunk, dunk.

Øynene er lukket, pulsen er langsom og jeg er fortsatt halvveis i drømmeland. I et lite øyeblikk kjenner jeg bare følelsen av min egen hjerterytme.

Dunk, dunk, dunk.

Før jeg åpner øyene begynner det å demre for meg hvor jeg er, hvem jeg er og hva jeg gjorde like før jeg gikk for å legge meg. I et lite øyeblikk var jeg mellom søvn og virkelighet, i et lite øyeblikk var jeg ikke bevisst på verden rundt meg, i et lite øyeblikk hadde jeg pause.
 
Jeg sukker, åpner øynene og ser i taket. De samme tankene som alltid kommer etter en runde med overspising og oppkast ramler ned i hodet: 
 
– Hvordan skal jeg komme meg gjennom dagen?

– Hva er vitsen med å stå opp?

– Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?
 
Jeg sukker, vipper beina utenfor sengekanten, og tenker:

– Kanskje blir det bedre i dag.
 
HVA ER BULIMI?

I følge helsenorge.no er bulimi en alvorlig medisinsk tilstand. De som lider av bulimi bruker mye av sin tid til å tenke på mat og frykter vektøkning. Det vanligste symptomet er overspising etterfulgt av oppkast for å kontrollere vektøkningen. Videre skrives det:

«For mange overtar overspising og påfølgende «rensing» store deler av livet.»
«Å kaste opp gir en følelse av kontroll.»

Dette skal jeg komme tilbake til, men først litt om begynnelsen på min reise med bulimi.

BEGYNNELSEN

– Dæven Sondre, har du lagt på dæ? 

12 år siden, jeg var 16 år, 175 centimeter høy og 80 kilo. En uskyldig kommentar fra en jeg fortsatt, den dag i dag, regner som en av mine beste venner.

– Haha, hold nu du kjæft!

Den skoledagen gikk, og neste skoledag kom. Jeg tenkte ikke nevneverdig over kommentaren, annet enn at jeg kanskje så meg selv i speilet en ekstra gang. Det var tross alt noen måneder siden jeg sluttet på fotball, jeg hadde ikke akkurat trent mye de siste månedene.

– Hmm, har jeg lagt på meg?

– Kanskje burde jeg ta av meg noen kilo?

Etter noen dager og noen runder med meg selv, bestemte jeg meg for å ta av meg noen kilo. Jeg veide 81,2 kilo den dagen jeg bestemte meg, det husker jeg fortsatt. I starten gikk det ypperlig. Litt mindre mat hver dag, litt færre kilo på vekta. Kostholdet var på ingen måte sunt og besto i all hovedsak av boller, brus og snus. Middag spiste jeg mindre og mindre av, jeg telte kalorier og hadde «kontroll». Vekten gikk sakte, men sikkert nedover og jeg ble mer og mer fornøyd med meg selv og prosessen.

På et tidspunkt hadde jeg begynt å nærme meg 70 kilo, som var et slags «drømmemål» da jeg begynte å slanke meg. Om jeg noensinne nådde 70 kilo skulle jeg være fornøyd, da skulle livet bli helt vanlig igjen. Da skulle slankeprosessen være over. Den første gangen 69 kilo ble synlig på vekta husker jeg godt. Et rush. Et skikkelig, skikkelig rush. En enorm følelse av mestring, kontroll og glede. Ironisk nok skulle det øyeblikket bli en fiende i årene fremover.

Saken fortsetter under bildet. 

Lukket og låst. Meg og mitt. Alene. Ikke forlatt, men alene. Foto: Sondre Skjelvik.

KONTROLLEN

«Å kaste opp gir en følelse av kontroll.»

Slik beskrives oppkast på Helsenorge.no. Det er skremmende hvor godt en setning på åtte ord kan beskrive følelsen.

Av en eller annen grunn ble det for meg en besettelse å være under 70 kilo, jeg skulle på død og liv ikke være over 70 kilo. Aldri var vekten langt under.

68, 69, 69, 70, OI SHIT, 68, 69. Slik foregikk livet mitt en periode før jeg gikk på vekten en dag etter en periode uten å ha veid meg på en stund.

72,3 kilo.
 
– Hva? Hvordan? Hvorfor?

– Herregud, hva gjør jeg?

– Jeg orker ikke være sulten på nytt, så sulten, så lenge, åh...

– Jeg burde aldri spist de vaflene, aldri.
 
For første gang slo tanken meg, den fryktelige, fryktelige tanken.

– Hva om jeg bare blir kvitt de vaflene, det løser jo hele problemet, gjør det ikke?
 
En halvtime senere sitter jeg med ryggen mot veggen på badet. Foran meg står badevekten, til venstre for meg er toalettet. Det er tårer, spytt og spy både i toalettet, ved siden av toalettet, på veggene, på klærne mine. Halsen er vond, øynene er hovne og vaflene er borte.
 
Men, viktigst av alt, jeg har kontroll. 69,9 kilo.
 
Nå, mange år senere, kan jeg fortsatt huske følelsen. Følelsen av mestring, følelsen av å vinne, følelsen av å være sjefen.
 
Nå mange år senere, forstår jeg hva som skjedde den kvelden, jeg forstår hva de følelsen jeg fikk gjorde med meg. Den kvelden, de vaflene, den halvtimen med fingeren i halsen.
 
Den kvelden ble jeg «smittet» av bulimien.

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.