Katrine Hartviksen fører dagbok over hverdagen som ME-syk. Rana No har fått publisere et utdrag av den. Foto: Hedda Hiller

«Ikke begynn å gråte nå. Ta deg sammen, dette klarer du. Jeg vet du har vondt i armene, men det er bare å få av seg den føkkings BH-en»

Av Katrine Hartviksen
11.05.2018 17:00 - OPPDATERT 12.05.2018 13:38

Et utdrag fra Katrine Hartviksens dagbok, som er utgangspunkt for hennes foredrag om ME.

SYNLIG

Jeg er ikke usynlig lenger!

JEG ER IKKE USYNLIG LENGER!

Takket være "Unrest" og "Millions Missing". 

Det er så rart. Jeg bare gråter og gråter. Jeg har en stemme igjen. Om jeg sier noe nå, kan jeg henvise til "Unrest" eller "Millions Missing". Det er bevis for folk å se der ute. Men ikke minst er det bevis for meg om at situasjonen min er alvorlig. Det høres sikkert rart ut, men ikke for meg. Jeg har over alle disse snart 15 årene med ME lært meg å akseptere situasjonen. Thomas har akseptert den. Det er hverdagen vår. Når jeg er bra, er jeg bra og er med på ting. Jobber ræva av meg for å holde meg bra. Snakker minst mulig om meg selv som dårlig, for det er så godt å være bra. 

Herregud, det kunne ha vært verre. Jeg kunne ha bodd i et land hvor man ikke fikk noen form for økonomisk støtte. Nå er ikke NAV de enkleste når det kommer til ME, men uansett. Hva skulle jeg da ha gjort? Jeg bor i et fantastisk land!

Jeg kunne ha hatt en kjæreste som ikke trodde på meg. Jeg er heldig som i det hele tatt har en kjæreste i min situasjon. Jeg kunne ha hatt en familie som ikke støtter meg. Tenk så heldig jeg er som har to nydelige unger. De er det viktigste av alt. Når jeg kommer til leger eller andre behandlere sier de det ofte: Ja, alle med to små unger blir slitne. Det er mange som knekker sammen i den situasjonen i seg selv. Jeg tenker at "Ja, det er jo sant. Kanskje jeg bare er ekstremt sliten egentlig?"

NEI! Nei, nei, nei, Katrine! Slutt å tulle. Slutt å snakke deg selv ned. Du har en stemme. Det er på tide å bli hørt. Nå er det på tide å få ut hvordan livet ditt egentlig er. Hvor sterk og sinnsykt positiv du har vært i din situasjon. 

Du har sjeldent klaga. Klapp på skuldra. Ja, du har vært frustrert. Du har aldri hatt selvmordstanker. Du har alltid hatt drømmer. Du har aldri gitt opp. Du har stått på så lenge i enkelte situasjoner at du har fått panikkangst. Det er unødvendig btw. Du har begynt å stå opp for deg selv, Katrine! Klapp på skuldra. Du har begynt å se på deg sjøl som utrolig sterk, som takler alt du gjør. Hvor mange hadde klart å ligge en måned i senga, nesten uten å se ungene sine, uten å bli gal? 

Du er et RÅSKINN! 

Hihi! Det er uvant å skryte av meg selv, MEN DET ER FAEN MEG PÅ TIDE! Katrine, du har en fantastisk evne til å le og se det komiske i forferdelige situasjoner. 

Når du ikke får til å prate eller løfte armene, så tenker du. "Jaja, om ei lita stund er det over. Du er oppe igjen snart. Når du er så svimmel at du må konsentrere deg sykt for å gå: "Ok, et steg av gangen. Små mål, så kommer du deg frem til slutt!" Når tegnene på at jeg kollapser snart kommer i sosiale omgivelser: "Bare hold ut litt til. Du er snart hjemme. Smil, så slipper du å bruke krefter på å forklare deg selv."

Jeg tror jeg er ekstremt løsningsorientert. 

Visst jeg er alene med ungene når jeg blir skikkelig dårlig: "Ok, legg deg ned på gulvet. Smil og vær så imøtekommende som overhodet mulig ovenfor ungene. Peil de inn på en lek. Ring, ring, ring for å få noen til å komme å ta over, så du får legge deg."

"Shit! Føttene mine fungere ikke. Jaja, ligg her litt til. Konsentrer deg. Du må bare komme deg i seng. Ok, pust, finn en lav høyde du kan holde deg i. Jeg skal klare dette. Ok, Katrine, funger, funger, FUNGER! Bare funger litt til. Du er snart i seng. Faen, jeg må spy. Og nå begynner jeg å kaldsvette. Jeg må komme meg i seng. Ok, fest blikket på et punkt i trappa. Kom deg dit. Du er snart oppe. Du vil ikke at noen skal se deg slik. Gidder ikke kommentarene. Når du er er ute av synet: Sett deg. Pust! Ok, nå er du snart i senga. Fokuser på senga. Kom deg dit nå. JAAAAAA! inni meg. Faen, jeg klarer ikke å ha på meg klær. ÆÆÆÆÆ! Nå er jeg snart i mål. Få av deg klærne. Ikke begynn å gråte nå. Ta deg sammen, dette klarer du. Jeg vet du har vondt i armene, men det er bare å få av seg den føkkings BH-en. Ei lita stund etterpå: Endelig! Ahhhhh! Når jeg har ligget en liten stund er jeg oppe igjen, tenker jeg. Så forsvinner jeg. Må bare bruke tida". 

Den gangen lå jeg i fire måneder. 

Det jeg har beskrevet nå er bare en brøkdel av det som skjer i kroppen når jeg kollapser. Det kjennes ut som hjernen presses ut av hodet mitt. Noen står der med en klipetang på ryggraden min. Det er vanskelig å fokusere. Jeg blir nummen i ansiktet og kroppen, samtidig som det er vondt. Jeg sliter med å snakke. Alt er ubehagelig. Jeg får kramper i føttene og armene, vondt i magen og nakken. Og jeg fryser langt inn i beina. 

Dagene går i hverandre.

Første prioritet er å få barna i barnehagen, så slipper Thomas å komme hjem fra jobb og levere dem. Hver dag du får det til: Klapp på skuldra! Ungene og Thomas er alt for meg. 

Jeg slutter aldri å planlegge ting. Jeg er jo bra da. Men jeg har blitt flinkere til å holde planene åpne. Som: "Hvis jeg er bra kan vi..." Det er viktig å ha noe å se frem til. Ulempen er å bli skuffet om det ikke går i boks. 

"Millions Missing" og "Unrest" gjør at jeg begynner å hikstgråte. Fordi jeg for første gang føler at jeg slipper å være alene. Det gir meg inspirasjon for å sloss for alle oss med ME. VI ER HER! Vi har en felles stemme. 

Jeg trenger ikke å godta at folk ikke forstår meg lenger. Vi er samlet. Jeg vil spre budskapet. Jeg vil bli sett og forstått! Jeg vil hjelpe andre. Og jeg vil hjelpe meg selv!

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.