Det er en misforståelse at von Westen var pådriver for kirken på Mo. Det var bygdefolket som lenge kjempet og til sist bygget kirken. En god representant for bygdefolket bør erstatte von Westen og det kan være Milla Nilsdatter. På bildet står dette spede, men sterke kvinnfolket sammen med sin sønn Mathias Olsen. Hun bør få stå i helfigur med skaut, sjal og stakk, skriver Per A. Sperstad

"Ut med von Westen, inn med Milla"

Skrevet av Per A Sperstad
22.01.2020 12:03 - OPPDATERT 22.01.2020 12:37

Kulturarv på statue

Ved inngangsporten til Mo kirke er reist en statue av misjonspresten Thomas von Westen. Den hører ikke hjemme der og bør flyttes. Først og fremst fordi den forteller en falsk historie. Det var ikke von Westen som var pådriver for å bygge kirke på Mo, det var den lokale bygdeallmuen.  Og det er dem vi bør vise respekt.

Slik kom statuen opp ved Mo kirke
Ved kirkejubileet 1974 ble en statue av von Westen satt opp og primus motor for jubileet, Sigurd Marsten, fortalte den gang til Rana Blad at ”-tanken om å reise en minnestein over Thomas von Westen, som spilte en så avgjørende rolle i forbindelse med byggingen av Mo kirke for 250 år siden, ble tatt opp i menighetsrådet i 1970.”
Marsten la til grunn en ide om at von Westen i 1716 kom ”- til Mo og gjorde en avtale med bøndene om at de skulle bygge en kirke” og at dette brakte bevegelse i saken som hadde stått stille i 20 år. Samtidig innrømmet han at: ”- Det er lite omkring selve byggingen som er kjent, men man antar at arbeidet ble påskyndet av Thomas von Westen da han var på sin tredje misjonsreise i 1722.”
Marsten støttet seg til Axel Coldevins tekster i Rana bygdebok (1964) som formidlet ideen om at von Westen spilte en aktiv rolle: ”På den første reisen kom han til Rana i slutten av september 1716 og søkte å få reist en kirke på Mo”. Coldevin tok riktignok noen forbehold i sin tekst: ”Det fortelles at Mo kirke ble bygd av menigheten selv, ..” og ”Ellers kjenner vi få enkeltheter om hvordan kirken kom i stand”. 
Men uvilkårlig var det skapt et bilde av von Westen som ”Mo kirkes far” slik Lorentz Vollan skrev i sin anmeldelse av jubileumsboka i 1974; med den konsekvens at bygdefolket ble puffet inn i skyggen.

Historien i korttekst
De fleste kjenner historien om ”firerbanden” fra Nord-Raen som vinteren 1695 søkte øvrigheten om ”en Kirche paa en belejlig Stæd Moe, strax at maatte opsætte..” og at dette skulle av bygdefolket skje ”- paa egen bekostning..”. Det galante avslaget de fikk av sogneprest Petter Dass i et menighetsmøte på Hemnes året etter, satte skapet på plass: - Det er nok med en kirke i Ranfjorden og den står allerede på Hemnes. Ferdig snakka! 
Men kirkesaken var ikke over. Etter Petter Dasses død 1707 kom den opp og biskop Peder Krogh erkjente i en beretning fra sin visitas i Nordlandene 1709 at ”1 Kirke maatte bygges og 1 Prest hertil beskikkes for Nord-Ranen..”. Uheldigvis stod landet da på randen av en ny stor (nordisk) krig som fram til 1721 skulle koste mye penger og legge et kolossalt økt skattetrykk på allmuen. 

Midt under denne krigen gjorde amtmannen i Nordlandene, Owe Schielderup, et nytt forsøk på å få kirkesaken opp. I en skrivelse av 15. februar 1716 henviste han til at det to steder nordafjells som hadde behov for å få eget kirkebygg: ”- Det ene Sted er i Helgelands fogderi udi en fjord kaldet Nord-Raen: Samme fjords Bebyggere som boer paa begge Sider af fjorden med 2 Miile indtil Botned, og siden til 2 Miile ower for Botned til Fjelds, hvilke skal være til 200 udi Tallet, hører til en Kirke kaldet Hemnæs Kirke, som staare yderst udi fjorden.”
Av særlig begrunnelse oppgir han: ”- at denne fjord lægges ower med Iis, som hwerken brister eller bær, saa disse folk paa nogle Maaneder om Winteren ikke kand komme til Kirken”. 
Han skrev at selv presten var begynt å klage når ”- der ere komne Barn til Kirken at døbes, som har wæret 4 a 5 Maaneder gamle, hworfor Han tillige med Allmuen har ønsket, at Hans Kongel: Maj= wille forbarme sig ower disse fattige folk og komme dennem til Hjelp med at lade bygge dennem en Kirke inde i FjordBotned.”
Amtmand Schielderup presiserte at ” - de fattige folk gjerne af yderste Formue skulle contribuere, saawel til Kirkens Bygning som til Præstens Underholdning.»
Men først etter krigens avslutning 1721 hadde allmuen overskudd til å sette kreftene inn på å bygge kirken. Den var klar til bruk senhøsten 1723 og ble innviet til Hellige Tre Kongers mess 1724.

Nærmere om von Westens rolle
Ikke på noe punkt i kildene kan man finne at von Westen var pådriver for å bygge kirke på Mo. Han besøkte heller ikke Mo på sin første reise høsten 1716. Hammond skriver i sin misjonshistorie (1787) at von Westen hadde en dags opphold hos kapellan J. Klæboe på Nesna og der ble han orientert om flere, aktuelle saker i lokalområdet, herunder det stående kravet om kirke på Mo. 

Men ordinære sognekirker lå utenfor von Westens mandat og instruks. Så da han først tok et initiativ for dette lokalområdet i april 1717, så skrev han: ”- Til Ranen og Wefsen wil for det første 2 dyktige Missionarii og med Tiden 2de Kirker bygges i fieldene». Altså rettet initiativet seg direkte mot finne-misjonens egentlige oppdrag.
Men da han i januar 1719 satt på Alstahaug prestegård, på sin andre reise nordover landet, og skrev en omfattende statusoppdatering om sitt arbeid i «Finmarken og Nordland», så nevner han ikke lenger behovet for nye kirker ”i fieldene” i Vefsn eller Mo.
Det er først på hans tredje og siste reise nordover 1722-23 at han besøker Hemnes og Mo. Senhøsten 1722 har han og hans to medhjelpere et møte med ”Rahnens Field-Lapper”. Der ble von Westen og de sju lappene enige om en avtale, eller snarere en slags gjensidig forpliktende handlingsplan. Viktige punkter var bygging av et kirkekapell på et sentralt sted (ved Strimasund), bygging av en internatskole ”paa Moe” der ungdom om vinteren kunne få ”underviisning”, at lappene skulle avstå fra ”den slemme Brændeviins-drikken” samt at de også skulle avstå fra ”Afgudsdyrkelse” og ”Hedendom”.
Her omtales dette kirkekapellet ”i fieldene” som von Westen hadde skrevet om i 1717. Men just da von Westen var på Hemnes og Mo disse første dagene av november 1722 var bygginga av Mo-kirken kommet godt i gang; med stor innsats og krafttak fra den lokale bygdeallmue. von Westen synes ikke å vise dette noen spesiell interesse. Hans instruks som var nemlig arbeidet med finnemisjonen fra nord til sør; fra ”fieldfinnene i Øst-Finmarken” til ”rugfinnene i Aggershus”. Derfor var naturlig nok avtalen med ”Rahnens Field-Lapper” mye viktigere enn bygdefolkets strev med en kirke på Mo.

For øvrig er det vel kjent at von Westen i sin studietid hadde et opphold av to-tre års varighet som huslærer for barna til sorenskriver Jacob Dass på Leines i Leirfjorden omkring år 1699-1701. Og Jacob Dass var bror av sogneprest Petter Dass som på denne tiden så iherdig motarbeidet Mo-kirka. Uten å gjøre urett mot von Westen ved å mistenke ham for å være farget av Dassfamiliens holdninger, så må han ha fått høre hva som ble sagt i Dassfamilien om kirkesaken.

Feilen fra 1974 må rettes opp
Kildene viser at von Westen var på Nesna og ikke på Mo i 1716 og det finnes ingen avtale han skal ha inngått med bøndene om å bygge kirke. Eneste gang han var på Mo var i 1722 og da hadde han et møte med ”Rahnens Lapper” om blant annet bygging av kirkekapellet ved Strimasund.
Dersom noen av øvrigheten skal tilkjennes heder for hjelp til å bygge kirken på Mo, må det heller være biskop Krog og amtmann Schielderup, snarere enn von Westen. 

Uansett omstendigheter og forklaringer så er forestillingen om von Westens innsats for Mo kirke en ettertidskonstruksjon og det var ikke riktig av Mo meningsråd å sette statue av ham ved inngangsporten. Det var feil fordi det forfalsker historien, det opphøyer en fremmed prest og det forminsker bygdefolkets innsats.

Tiden er kommet for å reparere skaden. Man bør vaske av seg underdanigheten og flytte Lector von Westen bort, enten til Moholmen hvor man antar internatskolen lå eller til Strimasund hvor kirkekapellet med egen gravgård lå. Det vil hedre hans arbeid som leder av finnemisjonen.

Så må man ære dem som æres bør. Det er allmuens folk, som tross økt skattetrykk, urolige krigstider og datidens klimautfordringer etter en langdryg kamp fikk bygget kirke og tillike påtok seg vedlikeholdet av kirkebygget fram til 1760.

En statue til ære for bygdefolket
Kan man så finne symboler som representerer bygdefolket ? Vi kjenner navnene på de som sto bak kirkeoppropet i 1690-åra, men det er vanskeligere med den store doningsgjengen som bygde kirken 1721-23. En arbeidsmann med øks, høvel og naver ved et tømmerlaft kan være et prektig motiv. Men i bygdesamfunnet var det matrifokale element selve forutsetningen for at mannfolkene kunne ligge borte i ukesvis på arbeid til skogs eller på fiskeri. En markering av kvinnekjønnet kan derfor være en  rimelighet og det finnes flere gode kandidater å velge mellom. Jeg tenker imidlertid på en bestemt kvinne.

Milla Nilsdatter var født i Lomahåjen 1801 og flytta 1824 til Bjøllåneset der hun ble gift med en dobbelt så gammel enkemann. På denne gården øverst oppe i Marklandet fikk hun ti unger. Da hun ble enke gifta hun seg på nytt, med en 20 år yngre nabo. Ingenting så hun ulikt. Som alle gardkjerringer i 1700- og 1800-tallets samfunn hadde hun det daglige ansvaret for hus og heim, mat- og fjøsstell, omsorg for unger og gamle og de tusen andre gjøremål. Ingen hadde tid til å tenke på tidsklemma.

Dersom en statue av Milla Nilsdatter erstatter fremmed-elementet von Westen vil hun bli stående øverst i den politisk høyprofilerte ”Kirkeaksen”, der hennes mer berømte sønn Ole Tobias har plass nede ved dagens jernbanestasjon. Derved skapes noe mer enn en fysisk og trafikal akse. Et kjedelig byrom fylles med tradisjonskunnskap og lokal kulturhistorie.

Er så Milla relevant i forhold til den gamle kirkesaken ? Joda, da Petter Dass i 1696 behandlet søknaden om kirke på Mo så skrev han at det i hans tid som kapellan bare var én familie som bodde lenger enn 3 mil fra Hemnes-kirka og det var familien til ”Erich RøvasHey” – Millas farfars oldefar.
Og Milla var selv en av de siste som ble døpt i gammelkirken fra 1724, like før den ble revet 1802.

Tid for å handle før 2024
Foran Mo kirke har en statue av Thomas von Westen fått stå i snart 50 år. Jeg vil be menighetsrådet flytte statuen og sette inn en erstatning som bedre representerer de som virkelig kjempet for å få bygget en kirke; nemlig det lokale bygdefolket. Og det bør skje før kirkejubileet i 2024.

Mitt forslag er en statue av Milla Nilsdatter fra Bjøllåneset, mor til Ole Tobias Olsen. Hun kan på en utmerket måte stå som symbol for det hardt arbeidende ”fattige folk” som ”paa egen bekostning” bygde kirken.

Per A. Sperstad