"Vi får alltid en ny sjanse. Også nå."

Skrevet av Kristin Stray Slørdahl
26.03.2020 19:30 - OPPDATERT 27.03.2020 06:00

«Det er fort gjort å glemme.
Ja det er fort gjort det.
Som du kanskje kan fornemme, 
er denne mannen litt distré»

Lillebjørn Nilsen

Ved første øyekast er det kanskje ikke mange likheter mellom Petter Stordalen og meg, rent bortsett fra høyden og det usedvanlig vinnende vesenet. Men Petter og jeg (ja, jeg går for fornavn her) har mer til felles enn som så. Vi elsker mandager. Ny uke = ny start. En sjanse til å begynne på nytt. Blanke ark. Alle klisjéene. Og sånn er jeg egentlig i alle deler av livet mitt.

Jeg hopper glatt over nyttårsaften. Nytt år, nye muligheter. Det er sannsynligvis en ganske allmenn følelse. Jeg starter med mandagen. Mandag er en fantastisk dag. Ungene går til skolen med frukt i matpakka og rene klær på kroppen. Lista over ukas aktiviteter henger på veggen og jeg har planlagt hvem som skal kjøre og hente på de ulike fotballarenaene. Når jeg ankommer jobben, er det full av pågangsmot og indre driv. Forhåpentligvis har jeg planlagt undervisninga ned til minste detalj, kopiene ligger i ryddige bunker på kontorpulten og gjøremålslista fra forrige uke er sirlig strøket ut. 

En av mine kollegaer har motsatt livsfilosofi, men vi møtes på midten sånn rundt regnet torsdag etter lunsj. Da er han på vei opp, mens jeg for lengst har innsett at det er kort vei fra intensjon til depresjon. Uka kulminerte i undervisningstimer tatt på sparket og takknemlighet for at andre kunne hente ungene mine på den fotballtreninga som kræsja med et FaU-møte, som jeg hadde glemt. Men overlevelsesinstinktet mitt er sånt stelt at hvis jeg får avsluttet arbeidsuka i klatreveggen på jobb sammen med favorittkollegaer, så er alt det jeg glemte også glemt.

Fredag betyr ny helg. Og hver eneste fredag går jeg inn i helga med ei forestilling om at det som ligger foran meg er spekket med muligheter for turer i skog og mark, familiekos, kaffe og avis etter frokosten og barn som harmonisk og ekstatisk omfavner enhver idé som deres foreldre kommer med. Borte er vissheten om at helgene ofte kan karakteriseres mer som det komplette kaos og stadige påminnelser om at det å få med en tenåring på skitur er det samme som å be ham om å barbere av seg alt håret og bade i tjære og fjær. Om hundrede år (eller søndag kveld) er allting glemt.

Og jeg tar denne innstillinga om nye begynnelser med inn i mitt virke som norsklærer. Nytt skoleår og ny klasse. Her kommer jeg! Klar for å revolusjonere elevenes syn på litteraturen og norskfaget. Jeg – frelseren, kvinnen som det skrives om i historiebøkene. Norskfagets Jean d’Arc (minus bålet). Norsk skoles svar på Roar Strand. Jeg er ridderen og pensum er min hvite hest. Og for ikke å snakke om sidemålsundervisninga. Jeg går inn i hver nye klasse med idéen om at elevene mine kommer til å skrive nynorsk som om de ble unnfanget av den hellige Aasen, født av ei hallodame på NRK, svøpt under Ronny Brede Aase og oppfostret av Språksjov-programleder Linda Eide. 

Og jeg elsker å lage nye undervisningsopplegg. Ny litteraturhistorisk periode, nytt tema, nye innfallsvinkler. Jeg går til timen fylt av en slags allmektig følelse. Skråsikker på at dette er bedre enn Obamacare. Mer nyskapende enn hjulet. Mer fengende enn Game of Thrones. Mer avhengighetsskapende enn Candy Crush. Og selv om halvparten av klassen ser ut som levende spørsmålstegn, og resten sitter igjen med inntrykket av at denne gale kvinnen tror hun redder verden med norskfaget, så går jeg inn i neste periode på akkurat samme måte. 

Nå tenker dere kanskje at jeg gleder meg til å starte på nytt etter at hjemmeskoleperioden er over. Jeg må innrømme at beskjeden om at det ikke blir gjennomført skriftlige eksamener ga meg en ekstra livsgnist. Jeg føler at det gir meg et hav av muligheter til å slippe å legge opp undervisninga fanget i eksamenens klamme tvangstrøye. Nå skal det dybdelæres og kompetanseheves. Og både elever og politikere kommer til å innse at vi klarer å skape dugelige mennesker, selv om de ikke blir eksamenstestet.  
 
Hvor vil jeg med dette? Hvorfor skriver jeg ikke om Covid-19? Dette handler kanskje om nettopp det. En av mine signaturstyrker er håp blandet med en god dose hukommelsessvikt. Selv om mange helger kræsjer i en slags symbiose av kos og klikk i vinkel, selv om elevene mine sjelden finner den samme indre gløden som meg etter å analysere En Folkefiende av Ibsen, og selv om også mine egne barn skriver «kvisleis» i stedet for «kvifor», så gir jeg ikke opp. Vi får alltid en ny sjanse. Også nå. Det er fort gjort å glemme, som Lillebjørn Nilsen sier. Vi skal ut av husene våre, ut i gatene, klemme på kollegaene, gi high-five til lagkameratene og kysse på hverandre (eller andre, hvis spådommene om at skilsmisseraten kommer til å øke etter karantenetilværelsen, slår til). På mange måter en ny start. Da kan vi glemme alt som gikk litt skeis i disse ukene, bortsett fra alle gode intensjoner om å bli litt bedre versjoner av oss selv. 
 
Ps. Ring en venn!

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.