Christian Torseth (SV) skriver om de unges klimastreik. Pål Leknes Hanssen

– Vi forholder oss som om alt er i orden, mens det beviselig ikke er det

Skrevet av Christian Torset
20.03.2019 06:00 - OPPDATERT 20.03.2019 07:05

Skolestreiken

Barn over hele verden har nektet å gå på skolen som en protest mot at verdens regjeringer gjør for lite for å hindre klimatrusselen i å ødelegge verden. Enkelte mener barnestreiken kan avfeies, eller i det minste ignoreres. Jeg er uenig.

Når noen protesterer må man først se om det faktisk er noe å bråke for. Ja, står faktisk overfor en eksistensiell trussel. Hvis utviklingen fortsetter er potensialet for ødeleggelse så stort at vi ikke kan utelukke at det betyr slutten for menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den. Verdens skolebarn har altså absolutt valgt en sak det er verdt å ta alvorlig. 

Neste spørsmål er om utviklingen og ødeleggelsespotensialet blir håndtert på en forsvarlig måte. Nei, ingenting tyder på det. Utslippene øker, og har gjort det i flere tiår, til tross for at det hele tiden har vært sannsynlighetsovervekt for at katastrofen faktisk vil bli virkelig hvis vi ikke gjør mer. Det er ingen grunn til å forsvare de som sitter med makta. Det finnes ingen grønn omstilling, hvis omstilling forstås som en bevisst og hurtig forsering av en samfunnsendring. «Hurtig» må i denne sammenheng forstås som «innenfor tidsfristen, og med unntak av Bhutan er det vel ingen land som er eller ligger an til å komme i rute til å berge verden.

Når vi så har slått fast at det finnes et problem, og at det ikke blir forsvarlig håndtert, må vi spørre oss om de som protesterer faktisk har rett til å bli hørt. Er deres stemmer av interesse for samfunnet, demokratiet og utviklingen? Igjen er svaret ja. En måte å se på det er forventede leveår. En tiåring kan forvente å leve i rundt sytti år til. Deres fremtid strekker seg mye lengre enn fremtiden til en sekstiåring, som med samme regnestykke bare vil ha tjue år igjen. Det er ingen grunn til å anta at sekstiåringen er så egoistisk at han ikke bryr seg, fordi det ikke vil ramme ham personlig, men det er rimelig å ta med i betraktning at tiåringen må leve med sekstiåringens valg mesteparten av sitt liv. Tiåringen har altså «rettslig interesse» av politikken som føres.

Det at tiåringens fremtid avhenger av valgene som gjøres er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til å akseptere skolefravær, eller å ta barnets signaler spesielt alvorlig. Barn har interesser i svært mange ting, men kan ikke få fri fra skolen for hva som helst. Er kulturell og sivilisatorisk utslettelse hva som helst? Nei åpenbart ikke. Enkelte vil reagere og mene at dette er en for dramatisk formulering, men realiteten er at en slik beskrivelse så absolutt er innenfor det realistiske. Det burde ikke være nødvendig å regne opp forventede dødstall, ørkenspredning, værkatastrofer, belastningen på økosystemer og økonomiske systemer, for ikke å snakke om belastningen på demokrati og fredelig sameksistens.

Det man egentlig burde spørre seg er hvorfor panikken ikke er synlig i øynene på verdens ledere, og for den del når vi ser i speilet. Hvis Nasa identifiserte en asteroide som ville treffe jorda om tjue år hvis vi ikke giret om hele verdensøkonomien for å hindre dette, ville vi da akseptert at statsministeren brukte pengene på skattelette? Neppe. Alle voksne er «medskyldige» i situasjonen. Vi har stemt, vi har akseptert treghet og trenering, vi har reist på ferie til Thailand, og vi har dyttet ansvaret over på andre: Politikere, næringslivet, forskere, de som flyr enda mer enn oss – alle burde ta tak i problemet!

Mentalt er vi i spagaten: Vi aksepterer at det er et problem, og da kan vi ikke samtidig mene at det ikke er et problem. Noe må gjøres! Den eneste måten å løse den kognitive dissonansen er ved å si at det som gjøres er tilstrekkelig. Til tross for at hver eneste nye rapport, hver eneste måling, all forskning, empiri og logikk peker på at vi gjør alt, alt, alt for lite, insisterer hodet vårt på å løse den mentale motsetningen ved å si at det kommer til å ordne seg. «Noen må jo ha en plan!»

Barna er de eneste som ikke kan gis medansvar for den gruoppvekkende situasjonen de (og vi) er i, derfor har de ingen kognitiv dissonans. For dem er verden enkel: Det går helt åpenbart til helvete, og ingen gjør noe. 

I en slik situasjon er det faktisk ikke hvorvidt barna skal få fravær eller ikke som er det sentrale. Det barna sier er at vi må våkne, vi lever i feil paradigme. Vi forholder oss som om alt er i orden, mens det beviselig ikke er det. Vi er familien som ikke snakker om fars alkoholisme, vi er kvinnen som ikke går fra mannen som slår, vi er gjeldsslaven som bare fortsetter å satse penger på nettspill til tross for at huset er på tvangsauksjon. Det krever noe å legge vekk sin dysfunksjonelle virkelighetsforståelse. Det smerter oss, for det frarøver oss vår trygghet. Realiteten er imidlertid at tryggheten allerede er vekk, vi har bare ikke tatt konsekvensen av det ennå. Det har barna skjønt, og mens far og mor sover søtt, forsøker de små å vekke dem. La oss håpe de roper høyt nok.

Debatt
Rana No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.