Fra det ble kjent at Støre regjeringen vil gjenreise høgere utdanning på Nesna, har flere mektige toppledere fra akademia, som UiO rektor Svein Stølen, UiT rektor Dag Rune Olsen og Norsk studentorganisasjon (NSO) leder Tuva Todnem Lund uttalt seg negativt i Khrono om problematikken rundt finansieringen . I tillegg har vi hørt grublinger og “sour grapes” fra politikere som Sivert Bjørnstad (FRP) i Dagbladet og tidligere kunnskapsminister Henrik Asheim (Høyre) i Khrono . De uttaler bekymring over at en gjenreising kan ta vekk midler fra andre etablerte institusjoners muligheter for blant annet å konkurrere internasjonalt. For å korrigere historieløsheten til de som nå roper høyest i media og gi et helhetlig blikk og et komplett svar må vi tilbake i tid.

Rett før valget høsten 2021 gav Nokut leder Kristin Vinje et overblikk i Khrono der hun beskrev reformene i høyere utdanning fra Kvalitetsreformen i 2001. Hun gav en rosenrød beskrivelse av resultatene og konkludert at; “Det er vanskelig å se for seg at man skal gå helt bort fra prinsippene om mål- og resultatstyring.” Mål og resultatstyring, også kjent som “New Public Mangement” er tatt direkte fra “big business” verden. Men hun glemte å nevne en ting, ved å fjerne mye av det som hun beskrev som “detaljstyring”, gikk høgere utdanning i Norge fra å være et statsfinansiert organ med studenter jevnt distribuert utover landet til en situasjon der institusjonene nå måtte konkurrere med hverandre om studentene. Vi gikk fra å være en utdanningsinstitusjon til å bli et firma, og alt det medfører.

Høsten 2001 da jeg ble ansatt ved tidligere Høgskolen i Nesna (HiNe) hadde vi 1520 studenter. Befolkningen på tettstedet ble nesten fordoblet da høst semesteret startet og på åpningsdagen var idrettshallen fylt opp av studenter og lærere. Høgskolen måtte i årevis komme opp med midlertidige kontorløsninger for å skaffe nok kontorplasser til alle ansatte. Dette var bakgrunnen for en mangeårig kamp og byggingen av et nytt G-bygg i 2006 til 500 millioner kroner, med nye kontorfasiliteter, kantine og undervisningsrom som black box, møterom med mere. Men, med Kvalitetsreformen i 2001 kunne plutselig utdanningsinstitusjonene selv velge hvor mange studenter de vil ta inn på deres studier. Dermed startet en slusing av studenter fra de mindre institusjonene i distriktene og til de store bynære institusjonene, nå med et utall parallelle klasser eller ingen «tak» på klassestørrelser. Andre negative konsekvenser var akutte kriser for mangel på studentboliger i storbyene, priser på privat hybelleie gikk til værs, og vil jeg påstå, en reduksjon av kvalitet i undervisningen. De som så gevinsten var institusjonene som nå kunne få bedre uttelling på studenttall, storby- hybeleiere og byggebransjen. Om en sentral institusjon tar opp dobbelt så mange studenter som det er plass til garanterer man seg også mot at det naturlige frafallet ikke vises i statistikken for gjennomføringsgrad.

Nesna’s agn og bytte

I forkant av fusjonen mellom HiNe, Universitet i Nordland og Høgskolen i Nord Trøndelag, ble det presentert av daværende Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en type business modell som kalles for en “roll-up merger”; når to eller flere firmaer blir enige om at det vil være til alles beste å slå seg sammen for å danne èn sterkere, mer robust enhet med en forventet vekst til alle tidligere enheter. Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord Trøndelag planla imidlertid en “hostile takeover”. Som når et pengerikt firma eller fond kjøper opp en kontrollerende mengde aksjer i et konkurrerende firma for deretter å legge det ned. Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord Trøndelag presenterte HiNe et “roll-up merger” senario men planla egentlig en “hostile takeover”. Dette er en meget kynisk og skadende måtte å drive business på men veldig populært på Wall Street. HiNe hadde ikke en sjans i dette skuespillet.

I mitt debattinnlegg i Universitetsavisa skrev jeg at Campus Nesna med vilje ble bygget ned for å gi Nord universitet en unnskyldning for å “måtte” legge oss ned. Men hvorfor legge ned en høyst oppegående og velfungerende selvstendig campus med høy kvalitet, fullt støtteapparat og stort vekst potensiale? Et ord; penger. Med fusjonen ble Nesnas statlige bevilgning på 130 årlige millioner direkte overført til banken (universitetsledelsen) i Bodø. Etter 100 års drift av en selvstendig institusjon satt vi på Helgeland og Nesna igjen med ingenting.

Så, når topplederne i akademia så sterkt går ut i media og viser bekymring over hvor pengene til gjenreising av høyere utdanning på Nesna skal komme fra, er svaret enkelt. Fra Nord. Akkurat som SP politiker Marit Arnstad, en meget dyktig advokat, mener i sitt intervju i Khrono i mai i år. Nord fikk overført 130 millioner fra eieren for videre drift av campus Nesna. Da Nord ikke lengre så seg villig til å drive høgere utdanning på Nesna, burde pengene blitt betalt tilbake. Det har de ikke gjort så langt. Kanskje den nye regjeringen kan se nærmere på saken?